Det edle eksperimentet

Prohibition is an awful flop.
We like it.
It can't stop what it's meant to stop.
We like it.
It's left a trail of graft and slime,
It's filled our land with vice and crime,
It don't prohibit worth a dime,
Nevertheless, we're for it.

 

Slik oppsummerte Franklin P. Adams i New York World Wichkersham-kommisjonens utredning om kriminalitet i USA. I 14 delutredninger gikk kommisjonen gjennom område etter område hvor alkoholforbudet hadde medført en katastrofe for det amerikanske samfunnet. Men siden rapporten var bestilt av Herbert Hoover for å peke på hvordan håndhevelsen kunne forbedres klarte de ikke peke på den åpenbare løsningen. Alkoholforbudet var forfeilet og måtte bort. Den politiske katastrofen måtte bli mye tydeligere før USA klarte å forsone seg med hvor stort feilgrepet var. På alle områder gjorde det amerikanernes live verre.

 

Hvorfor var alkoholforbudet slik en total katastrofe?

Hovedmålet for forbudet var naturligvis å få slutt på drikkingen. Samfunnet var utsatt for kostnader ved at fulle folk både begikk kriminalitet, var upålitelige arbeidstagere og ledet familiene sine inn i fattigdom ved å drikke opp lønningsposen. Dette var legitime problemer som mange forsøkte å gjøre noe med. Klimaet både i USA og i resten av vesten var på dette tidspunktet preget av det historikerne kaller den progressive æra. En tid peget av stor tro på at Staten kunne bruke sin makt for å lede borgerne i riktig retning hva gjaldt livsførsel. I dette klimaet fikk forbudsbevegelser som Anti-Saloon league nokså fritt spillerom. Alkoholforbudet ble markedsført som "det edle eksperimentet". Edelt fordi målene var å holde familiene samlet og å redusere drikkfeldighet med de sosiale og kriminalitetsmessige problemene det bragte med seg. Det var imidlertid noen klare problemer med dette.

 

Folk drakk likevel

Forbudet ga noen vesentlig reduksjon i alkoholforbruket. Alkoholforbruket hadde allerede begynt å falle i forkant av forbudet med den økte bevissthet om alkoholens farevirkninger som var i samfunnet. Faktisk var det slik at forbruket av alkohol økte gjennom forbudstiden. Årlig alkoholforbruk hadde falt siden 1910 og traff bunnen i 1921 (året forbudet traff landet). Etter at folk hadde brukt et år på å tilpasse seg begynte forbruket å øke igjen allerede i 1922. Under forbudstiden fra 1921 til 1929 økte ølkonsumet per innbygger med 463 prosent. Vinforbruket økte med 100 prosent. Slik trenden gikk ville forbruket sannsynligvis overgått det det var før forbudet trådte i kraft allerede i 1935 om ikke forbudet hadde blitt avskaffet i 1933. 



 Folk ble tvunget over på sterkere saker

Selv om forbruket av både øl og vin økte gjennom forbudstiden gjaldt forbudets jernlov også da. Amerikanske myndigheter gjorde det de kunne for å hamre løs på håndhevelsen. Det årlige budsjettet til "Bureau of prohibition" gikk fra 4.4 millioner dollar i 1921 til 13,4 millioner dollar i 1929 (dette er MYE penger i 1920-talls standard). Den amerikanske kystvakten brukte i snitt over 13 millioner dollar hvert år på å patruljere etter smugling. I tillegg kom store kostnader på delstatsnivå. 

Frem til forbudet hadde man en  trend hvor amerikanerne ikke bare drakk mindre, men også kjøpte merker av høyere kvalitet og med lavere alkoholinnhold. Da forbudet inntrådte brukte den gjennomsnittlige amerikaner like mye penger på henholdsvis øl og sprit.  Dette endret seg da forbudet kom. Nesten all produksjon - og derfor nesten alt som ble forbrukt - var sprit og sterkvin. Øl ble relativt dyrere på grunn av transportkostnader. Økningen vi etterhvert ser av ølforbruk skjer da fra et lavt nivå og er stort sett et resultat av hjemmebrygging.  Også ølet steg kraftig i alkoholinnhold. I boken How dry we were estimerer Henry Lee at øl i snitt lå på et alkoholinnhold på 19 prosent under forbudstiden. Effekten av forbudet synes meget godt på denne grafen.

 





Overgangen til sterkere saker med dårligere kvalitetskontroll ble fulgt hånd i hånd av et tap av kontroll over hvor alkohol ble drukket. Frem til forbudet hadde lokale myndigheter kontroll gjennom skjenkebevillingssystemet og sørget for at det ikke var alkoholservering nær skoler, kirker og midt i byen. Alkoholservering var mange steder forbudt på søndager og på valgdager. Forbudet fjernet muligheten for å bruke slike virkemidler. Små illegale klubber oppsto overalt. Henry Lee undersøkte Rochester, New York og fant der at det etter forbudet var dobbelt så mange illegale klubber etter forbudet som det var lovlige saloons før forbudet. Resultatet var at det fall som hadde skjedd i alkoholrelaterte dødsfall gjennomførste verdenskrig stoppet opp og at man gjennom forbudet kom opp på det samme nivå som før krigen.

 

Forbudet skapte voldsom kriminalitet

 

Et av hovedargumentene for forbudet var at man endelig skulle få bukt med alkoholrelatert kriminalitet. Vekkelsespredikanten Billy Sunday sa det slik i sin feiring av at forbudet var blitt vedtatt:

"The reign of tears is over. The slums will soon be a memory. We will turn our prisons into factories and our jails into storehouses and corncribs. Men will walk upright now, women will smile and children will laugh. Hell will be forever for rent"

Overraskende nok gikk det ikke helt slik. Tvert i mot. Gjennom slutten av attenhundretallet og begynnelsen av nittenhundretallet var det en gradvis nedgang i kriminalitet. Denne positive trenden ble ødelagt av forbudet. Mordraten økte fra 5,6 per 100 000 i 1910 til 8,4 per 100 000 om et resultat av de to forbudene mot alkohol og narkotika. Alkoholforbudets påvirkning på kriminalitet var slående og umiddelbar. Bare fra 1920 til 1921 økte kriminaliteten i amerikanske byer med 24 prosent. Arrestasjoner for offentlig fyll økte med 41 prosent og arrestasjon for fyllekjøring med 81 prosent. Ran økte med 9 prosent og voldskriminalitet med 13 prosent. Alt dette på et år.

Utslaget var også voldsomt på fengselsbefolkningen. Før forbudet var antallet innsatte i føderale fengsler under tre tusen. I 1932 hadde antallet føderalt domfelte økt til 26 589. Andelen dømte for forbudsovertredelser økte med tusen prosent mellom 1925 og 1930. To tredeler av alle innsatte var i 1930 dømt for forbudsovertredelser. Voldelig kriminalitet og forbudsovertredelser fortsatte å øke gjennom hele forbudstiden. I 1933 nådde mordraten nesten 10 per 100 000. Når forbudet reverseres i 1933 snur trenden umiddelbart og mordraten fortsetter å falle i ti år etterpå. 

 


Problemet var ikke bare at kriminaliteten økte. Kriminaliteten ble organisert. All voldelig kriminalitet falt på samme vis. Sosiologen John Pandani som ikke synes å ha gjort koblingen med avsakeffingen av forbudet beskrev det slik "a major wave of crime appears to have begun as early as in the min 1920s [and] increased contnually until 1933 when it mysteriously reversed itself."

 

Hva kan vi lære av dette?

Forbudet mot alkohol var en katastrofe.På mange måter ligner det på forbudet vi i dag har mot narkotika. Det er imidlertid to større forskjeller. For det første er de negative effektene av narkotikaforbudet mye større og for det andre er effektene internasjonalt sterkere knyttet til utbytting og urettferdighet. USA fikk i stor grad sine forsyninger av sprit fra Canada, Mexico og fra illegale destillerier i USA. Evnen til å holde nabolandene i tøylene var ikke på det nivå vi har i dag. I narkotikakrigen har vesten i større grad klart å skyve kostnadene over på fattige produsentland. USA flyr over bøndene i Colombia og sprayer kreftfremkallende gift på plantasjene deres. I Mexico har antallet drepte og savnede fra de siste åtte årenes narkotikakrig passert 150 000. Til sammenligning lå antallet drepte i den syriske borgerkrigen på 190 000 på denne tiden i fjor.

For konsumentlandene gjelder det samme for narkotika som det gjorde for alkohol. Folk slutter ikke å bruke stoffene. Tvert i mot øker bruken. Norge øker mye. Stoffene blir sterkere og farligere. I tillegg til at forbudet har medført mer potent cannabis har vi også nå fått en utfordring med syntetiske etterligninger som skaper helt unødvendige dødsfall.  Forbudet skaper både økte kriminalitet og fyller opp fengslene. Nær en tredel av alle innsatte i Norge sitter med narkotikaovertredelser som hovedforbrytelse. 60 prosent av de innsatte har rus som en del av fengelsbildet sitt. Med en gjennomsnittlig døgnkostnad for en innsatt på 2480 kroner er kostnaden for samfunnet astronomisk. En våpenhvile i narkotikakrigen kunne finansiert både hurtigtog til København, lørdagsombæring av posten og flertallet av de nedleggingstruede lokalsykehus på en gang. 

 

 

(Plagiatsdisclaimer; denne posten er heavy inspirert av en policy-report fra Cato Institute skrevet av Mark Thornton. Jeg har for eksempel stjålet grafene derfra, flere av resonnementene er hentet derfra og et par avsnitt synte jeg var så bra et de er på grensen til flatt oversatt. Ganske sikker på at DN ville vært stolt av meg. )

2 kommentarer

Gunnar

20.08.2015 kl.15:10

Synes det kunne gjort seg å nevne at sannsynligheten for å få i seg noe farlig er langt større under forbudspolitikken. Slik som metanol under alkoholforbudet, med klare paralleller til dagens PMMA situasjon for eksempel

Rantemannen

27.08.2015 kl.16:55

Godt skrevet!

Skriv en ny kommentar

Aftenstierne

Aftenstierne

51, Oslo

Blogg om samfunnsforhold og ymist anna

Kategorier

Arkiv

hits