Vi er AUFere og det er alle som vi kjenner

På denne bloggen har jeg hittil stort sett skrevet om drugs. Det er egentlig ikke fordi jeg er monomant opptatt av drugs som sådan.  Den såkalte krigen mot narkotika er et av verdenssamfunnets to største og dyreste feilgrep de siste 70 årene. Det andre er måten vi har håndtert - eller snarere ikke håndtert - fremveksten av militant Islam. Grunnen til at det er viktig å rette opp i dette er ikke først og fremst for at folk skal få lov til å "fathom hell or soar angelic" som Humphry Osmond uttrykte det. Grunnen til at det er viktig er at det internasjonalt ødelegger hele land, reproduserer fattigdom og slett ikke virker når det gjelder å få kontroll på forbruket. Når det er viktig å engasjere seg i dette så handler det om sosial rettferdighet. Det handler om å skape et samfunn hvor vi ikke dreper flere hundre av våre svakeste hvert eneste år for å opprettholde en illusjon om virksom politikk. 

I en verden hvor en milliard mennesker er underernærte og hvor seksti millioner mennesker er på flukt fra sine hjem  finnes det mange andre områder å ta ut sosialt engasjement på enn å være en del av narkotikakrigens fredsbevegelse.

I Norge er det lett. Norge er på mange måter et fint land. Vi kan skrive (nesten) hva vi vil uten å risikere livet. Når Statsministeren vår taper et valg erkjenner han umiddelbart nederlaget. Vi er så vant til at ting fungerer at vi noen ganger glemmer at det er viktigere for Norge at vi alle kan være sikre på at vi følger spillereglene enn hvem som faktisk vinner valget. 

Men dette kommer ikke av seg selv. Samfunnet vårt er avhengig av at folk engasjerer seg, stiller spørsmål, utfordrer sannheter og hjelper folk rundt seg. Spesielt er vi dønn avhengige av at unge mennesker gjør det. Noen gjør det gjennom å være frivillige på leksehjelpen til røde kors, noen jobber med å bryte ned etniske og religiøse skillelinjer og skape forståelse mellom folk. Og noen ungdommer engasjerer seg i politikk. 

I dag handler det om de siste. 

I dag for fire år siden fikk vi en påminnelse om at denne umistelige verdien ved vårt samfunn faktisk kan mistes. I to angrep mot Oslo og Utøya var det nettopp disse verdiene som ble satt under angrep. Angrepene mot Regjeringsapparatet var ille nok. En kraftfull terrorhandling. Angrepet mot Utøya var en tragedie av internasjonalt format. Det er publisert mange bilder - noen sterke og noen vakre -. For meg er det denne lille Instagram-posten som oppsummerer det hele best i sin meningsløse brutalitet. 



Det ungdommelige engasjementet gjerningsmannen angrep er kjernen av det samfunn vi ønsker å bygge. Et samfunn hvor engasjementet utøves på sommerleir og i studiesirkler istedet for i voldelige demonstrasjoner. Et samfunn hvor de personlige motsetningene mellom partiene ikke er sterkere enn at det er utbredt kryssekteskap på tvers av både politiske og religiøse skiller.

Skal vi vinne mot det gjerningsmannen sto for må vi tørre å ta debatten. Ikke den debatten om hvem som gjør hva galt og hvordan de på den andre siden av gjerdet ikke er noe å samle på, men den andre debatten. Den om hva det er som samler oss. Debatten om hvordan vi kan holde nivået av tillit og engasjement såpass høyt i samfunnet vårt at også neste generasjon av 14-åringer drar på sommerleir, enten på Utøya med AUF, på Hove med Unge Høyre eller hvor nå enn det skulle være. Vi må ta debatten om hvordan vi kan sikre at også neste generasjons politikere er vanlige folk som har funnet venner, løst verdensproblemer og kanskje brutt et og annet ikke spesielt alvorlig straffebud sammen med likesinnede i stedet for reproduserte privilegerte som du finner i så mange andre land i verden.

Samfunnet blir aldri bedre enn hvor bra det klarer å gjøre sine unge.

Derfor er det vi som gjennom livet har kranglet med AUFere på stand, vært i skoledebatter med AUFere, vært på fest med AUFere (og av og til fått lov til å bli med hun søte fra AUF hjem fra festen), skrevet debattinnlegg mot AUFere og til slutt sett AUFere vokse opp til å bli voksne politikere som tar ansvar både for byene de bor i og landet de bor på en dag som dette sier at vi alle er AUFere på tross av alt rart organisasjonen til tider kan finne på å si. Og akkurat derfor bør alle andre akkurat i dag si det samme. 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Aftenstierne

Aftenstierne

51, Oslo

Blogg om samfunnsforhold og ymist anna

Kategorier

Arkiv

hits