Turn on. Tune in. Drop out.

Jeg har tidligere skrevet om skadevirkningene og forsiktighetsregler ved bruk av MDMA. oppsummert kan man si at MDMA ikke er farlig (i en normal betydning av ordet - alle menneskelige aktiviteter bærer i seg risiko) ved normal og ansvarlig bruk. Tidligere myter om at MDMA skader hjernen har stort sett blitt tilbakevist eller trukket tilbake av de originale forfatterne. Tilbaketrektningen ble forøvrig av Nature karakterisert som"one of the more bizarre episodes in the history of drug research". For å dokumentere at Ecstacy var farlig sprøytet forskeren (som hadde bygget hele sin karriere på å dokumentere at forskjellige drugs var farlig og så selge resultatene til amerikanske myndigheter) forsøksdyrene fulle med ekstremdoser av Metamfetamin, et helt annet og svært farlig stoff. Når han da ble oppdaget sa han "ups jeg hadde visst byttet om på eskene.

Denne falske studien som umiddelbart ble brukt for å lose gjennom den amerikanske Anti-Ecstacy loven. Dette fikk Nature til å på lederplass stille store spørsmål rundt amerikanske helsemyndigheters "ability to maintain its independence in the face of the immense pressures brought to bear by those who stand behind America's interminable 'war on drugs'."  Gitt at dette ike var den eneste episoden hvor helsemyndighetene hadde latt seg misbruke mente Nature at de - for å opprettholde sin troverdighet - "needs to safeguard its independence, rather than pander to the Bush administration's jihad against recreational drug use."

 Vi har den siste tiden i Norge hatt anspor av en lignende debatt. Folkehelseinstituttet publiserer såkalte faktaark om forskjellige typer rusmidler. Instituttest faktaark om LSD fremstår slett ikke som et evidensbasert informasjonsgrunnlag utgitt av en offentlig institusjon, men er til forveksling likt propagandamaterialet til Forbundet mot Rusgift og andre ekstremistorganisasjoner.

Oppsummert synes FHI å tro at:

- LSD er avhengighetsskapende (det er internasjonal enighet om at LSD ikke er avhengighetsskapende overhodet)

- LSD gir risiko for langvarig psykose (dette er en urban legend fra 70-tallet uten fnugg av dokumentasjon)

- LSD gir flashbacks definert av FHI som "en plutselig og kortvarig gjenopplevelse av rusen uten nytt stoffinntak" (dette er i stor grad en myte. HPPD finnes kanskje, men det er noe annet som jeg kommer tilbake til under.)

- Bruk av LSD under svangerskapet synes å være forbundet med en økt risiko for spontanabort og en høyere hyppighet av misdannelser hos fosteret. (Dette er fri diktning. Det finnes så og si ikke studier på bruk av LSD under svangerskap. Det som finnes konkluderer med at "animal studies on LSD have not shown adverse effects on pregnancy". Uansett; dette er ikke et poeng for å si at du skal trippe når du er gravid. Graviditet og rus hører ikke sammen. Snipp snapp. End of story. Det hadde bare vært fint om FHI kunne komme med det poenget uten å ljuge.)

Konfrontert med kritikk fra Andreas Wahl Blomqvist og Halvard Hårklau rører FHI noe voldsomt i sitt svar

For å komme seg rundt avhengighetsspørsmålet velger FHI først å definere avhengighet som "fortsatt bruk til tross for negative konsekvenser", en definisjon som plasserer alle som har gjort noe dumt i fylle men likevel tar en øl igjen ved en senere anledning som "avhengige". Jeg må som forfatter av denne bloggen under FHIS definisjon rett og slett da komme ut av skapet som alkoholavhengig. Etter først å ha beredt grunnen med det utvidede avhengighetsbegrep snur så FHI bevisbryrden på hodet. Det er ikke nok at det ikke finnes fnugg av dokumentasjon på at avhengighet kan oppstå. Det er tilstrekkelig for å konkludere med fare for avhengighet i et faktaark at det ikke er vitenskapelig dokumentert at ikke avhengighet "kan oppstå". Vitenskapsteoretisk er dette så far out at det hører hjemme på alternativmessa på Lillestrøm. Det er like umulig å dokumentere at avhengighet ikke kan oppstå som det er å dokumentere at man ikke kan bli avhengig av roselukting, turgåing eller tennis. Bertrand Russel (1872-1970) ble kjent i filosofikretser for å avkle denne stråmannsargumentasjonen ved å påstå at det flyter en tekanne et sted i rommet mellom jorden og mars. Det er åpenbart at det er den som fremmer en slik ekstraordinær påstand som må ha bevisbyrden, ikke den som er skeptisk til eksistensen av tekannen. Gitt at vi nå har mange titalls millioner LSD-brukere over snart femti år å ta av og fortsatt ikke har et eneste dokumentert avhengighetstilfelle er det de som hevder at avhengighet kan forekomme som må kunne substantiere en slik påstand.

Men det ordentlige rotet starter først når de skal respondere på det at flashbacks knapt forekommer de virkelig viser at de ikke vet hva de prater om. Lillana Bachs og Vigdis Vindenes fra FHI skriver følgende:

"Wahl Blomkvist og Hårklau påstår videre at forekomsten av uønskede flashbacks hos «friske individer» er ørliten. Den er i hvert fall hyppig nok til at den har fått en egen kode i det internasjonale diagnosekodesystemet DSM IV som «hallusinogen persisting perception disorder»."

 Flashbacks og HPPD er ikke det samme. Her har de altså slått opp i et referanseverk, funnet noe som ligner på det de har skrevet om og tenkt "jaja - det var sikkert det vi mente". Men det var det ikke. Flashbacks har FHI korrekt definert i faktaarket sitt som "en plutselig og kortvarig gjenopplevelse av rusen uten nytt stoffinntak". Dette vil de måtte lete seg både grønne og blå i litteraturen for å finne troverdig dokumentasjon på. HPPD som er definert i DSM IV er en tilstand hvor man etter bruk av psykedeliske stoffer i en tid etterpå endrer sin persepsjon på enkelte områder (farger kan bli sterkere, man kan se geometriske figurer om man lukker øynene og konsentrerer seg etc). Dette er milde ettereffekter som de fleste vil oppleve som positive og bevissthetsutvidende. De kommer ikke plutselig, de kommer ikke lenge etterpå og de går som oftest over etter et par dager. Det er uenighet i faglitteraturen om HPPD reelt finnes, eller om det vi egentlig har er en situasjon hvor folk gjenkaller minner etter en god opplevelse. Altså en mild form for dagdrømming. Uansett er det ikke farlig og går over av seg selv. 

FHI er ikke alene. Den offentlige helseinformasjon rundt rusmidler er generelt preget - ikke bar i Norge - av et lavt kunnskapsnivå kombinert med høy skråsikkerhet og dommedagstenking. De fleste ler i dag av filmen Himmel og helvete fra 1969 hvor et trekk Cannabis medfører at ungdommen umiddelbart reiser til København for å hoppe fra hustak i LSD-rus. Men den offentlige informasjonen har ikke beveget seg stort lengre. Jeg skal derfor her forsøke å gi en rundown på 1)hvor farlig er LSD, 2)Hvordan virker LSD og 3)Hva kan man bruke LSD til?

 

Hvor farlig er LSD? På en skala fra 1- 10: Null

La oss gjøre dette kort, greit og enkelt med konklusjoen først: LSD er ikke farlig (SE EDIT 1 UNDER). Null niks. Zap. Zip. Den Stratosen du sitter og spiser mens du leser dette innlegget? Way more dangerous. Legg den vekk! Kaffe fra Starbucks? I en helt annen liga.

Det er umulig å peke på et annet rusmiddel som er mindre skadelig (med et unntak og det er Psilocybin som er i samme kategori psykedelika).

Da jeg skrev om MDMA la jeg inn noen forsiktighetsregler både hva gjaldt bruksfrekvens og under konkret bruk. Med LSD kan du fint se bort fra disse.

Bruksfrekvens / avhengighet

Bruksfrekvens er sjelden en utfordring for noen brukere (med et mulig unntak av John Lennon som etter sigende skal ha tatt 1000 LSD-doser på noen få år, på de annen side må han tilgis det da både Working Class Hero, Imagine og flere andre klassikere ble skrevet med LSD-hjelp). Årsaken til at bruksfrekvens ikke er en utfordring er flere. For det første tar en LSD-tripp 12 timer. Det gjør at du må sette av dagen til trippen. Selv om mange andre rusmidler kan plassere deg i russituasjon i opptil 12 timer skjer dette ofte gradvis (kom igjen gutter; vi tar en øl/joint/pille til). Her må man ha bestemt seg i forkant for å sette av 12 timer til en LSD-opplevelse.  For det andre er brukerne klare over at LSD-opplevelsen sterkt påvirkes av omgivelsene (kommer tilbake til det under). Det innebærer at risikoen for "kjellerstuebruk" er lav i motsetning til feks Cannabis. Folk planlegger i forkant og drar på hytta eller lignende. For det tredje har LSD en voldsom toleranseutvikling. Etter å ha tatt LSD må du ha noen dagers pause for å få effekt av det igjen. Dagen etter må du ta nesten tre ganger så mye. Denne grafen viser det greit:

I praksis betyr dette at folk ikke utvikler et problematisk forbruk av LSD. Virkemåten i seg selv motvirker det. Når man da legger på at LSD ikke fungerer slik at det utløser fysisk avhengighet/craving (Avhengighet er et komplisert tema for en annen post, men om du vil lære litt og har et par dollar til overs kan du kjøpe dette kurset som gir en grei primer; en kjapp teaserreklame her) kan du anse LSD som totalt frikjent på bruksmønstersiden.


Fare for overdose / forgiftning
La meg gjenta: LSD er ikke farlig. Man måler dødelighet av et stoff i LD50 - altså den dosen som skal til for å drepe halvparten av dem som får dosen. Infographicen under setter LD50 i perspektiv ved å vise den for noen ting vi ofte putter i oss:


Det har ikke vært mulig å finne LD50 for LSD. Det er så godt tolerert av kroppen at man har kunnet pøse på med doser som ligger på en annen planet fra normal brukerdose uten at brukeren hverken dør eller får andre negative effekter. En vanlig 2015-brukerdose av LSD ligger på 100 microgram. Folk bruker rekreasjonelt opptil 10 ganger dette nivået uten problemer (kommer tilbake til bruk under).  Det høyeste dokumenterte tilfelle av LSD-bruk i historien var 8 personer (4 menn og 4 kvinner) som sniffet LSD i pulverform i den tro at det var kokain. Ikke bare overlevde alle sammen, men "without residual effects". De kunne gå hjem selv.  Ingen vet eksakt hvor mye de fikk i seg, men basert på blodprøver som viste  "plasma levels of 1000 - 7000 μg per 100 mL blood plasma" kan vi regne med at de lå på ca 250 milligram(!) per person. Dette tilsvarer tjuefemtusen ganger vanlig brukerdose. Om vi krysskjører rusmidler og sier at en vanlig kveld ute inneholder 5 øl og at det tilsvarer 100 microgram LSD tilsvarer dette at du skulle kunne drikke 125 000 pils på en kveld og likevel ta taxi hjem 12 timer etterpå. Utenfor den vitenskapelige litteraturen eksisterer det også fortellinger om såkalt Thumbprinting. Mye av LSD i USA ble i en periode distribuert av miljøet rundt Grateful Dead (For mer info les denne boken) . For å komme inn i de "innerste gemakker" i distribusjonsringen måtte man ta et såkalt thumbprint. Det innebar at man stakk tommelen oppi en boks med LSD i krystallform slik at man fikk et tynt lag med LSD på tommelen som man slikket av. Det gir et LSD-inntak på ca 20-40 milligram, altså opp til fire tusen ganger vanlig dose. Dette var en svært effektiv måte å forhindre politiinfiltrasjon. Distributørene hadde eksperimentert nok til å vite at det var ufarlig. Ingen fra law enforcement turde på noe tidspunkt å ta en slik dose for å vise seg verdige da de trodde det ville drepe dem.

I kontrollerte apeforsøk har man injisert med sprøyte 1mg LSD per 1 kilo kroppsvekt (altså ca 100 mg LSD) "without any lasting somatic effects". Den eneste gruppen dyr man klarer å få til å dø noe særlig av LSD synes å være kaniner. Selv de har en LD50 på 0,3 milligram per kilo kroppsvekt. Om en sunn kanin veier ca 2 kilo innebærer det at du må opp på 6 ganger vanlig menneskelig dose for å kverke halvparten av dem. Oversatt til alkohol igjen ca 30 halvlitere per kanin. Skål.


langtidseffekter / kognitive problemer 

Der alkohol kan gi demens og sigaretter i tillegg til kreft, kols og annet svineri også kan gi kognitive problemer er det ikke dokumentert slike negative langtidsrisiki ved LSD-bruk. Tvert i mot er LSD assosiert med etterfølgende økt kreativitet (tenk John Lennon igjen) og problemløsing (tenk Steve Jobs). på populasjonsnivå  er det slik at man kan si at mennesker som har en LSD-historie har noe lavere risiko for psykiske problemer enn mennesker som ikke tar det. 

 

Hvordan virker LSD?

Så. Nå når vi har ryddet LSD-propagandaen ut av veien og er enige om at stoffet ikke er farlig kan vi snu oss litt rundt til hvordan det virker og hva det faktisk er. Jeg skal ikke gå gjennom hele historien. Den er så fascinerende at den krever en egen post.

LSD er en syre som ble oppdaget av Albert Hoffman i 1938. Det tok noe tid (til 19. april 1943) før han skjønte hvordan det virket. I påvirket tilstand syklet han hjem. Dagen kalles derfor fortsatt for sykkeldagen.  

LSD binder seg til Serotoninreseptorene i hjernen. I MDMA-posten beskrev jeg hvordan disse virket. Merk at LSD ikke gjør som MDMA og forårsaker utløsing av serotonin. LSD legger seg selv inn i stedet for serotonin i reseptoren. Byggeklossen passer. Man bruker derfor ikke opp noe av kroppens serotoninlagre ved LSD-bruk.

Jeg skal forsøke å gi en kort forklaring på hvordan LSD virker på hjernen. (SE EDIT 3 UNDER - Vitenskapen beveger seg fort.) Robert Carhart-Harris (merk dette navnet; nobelpris in the making) ved Imperial College i London driver akkurat nå MR-basert forskning for å få ennå mer kunnskap. (En fin gjennomgang av forskningen hans her). De gir pasienter LSD og legger dem inn i MR-maskiner som ser på hvordan hjernen jobber annerledes under påvirkning av LSD vs normalt. 

Kort fortalt har hjernen flere seksjoner med distinkte oppgaver. Prefrontal cortex og anterior cingulate cortex jobber for å regulere vår adferd og sortere våre sanseinntrykk. Fungerer disse områdene dårlig er det assosiert med adferdsproblemer. Barn med ulike nevropsykiatriske tilstander, som for eksempel ADHD, risikoatferd og atferdsproblemer, har ofte avvik der. Utfordringen går imidlertid også andre veien. Vi utsettes for så mye sanseinntrykk at disse områdene sorterer mesteparten bort. Med et bilde er disse områdene portvakten som jobber med å sørge for at ting fungerer omtrent som i går og at ingen ting skjer som rokker med det vante. Når LSD binder seg til serotoninreseptorene i hjernen medfører dette redusert aktivitet i disse to områdene. Portvakten blir sløvere. Dette igjen medfører (om man ser på forelesningene til Carhart-Harris har han noen fine slider om dette) at deler av hjernen som vanligvis ikke snakker så mye sammen får kontakt igjen. Sannsynligvis skjer dette fordi man tilnærmer seg sanseinntrykk med nysgjerrighet. Portvakten sitter ikke der for å fortelle deg at "dette så du i går, dette er bare et tre" - du må finne det ut på nytt. Man introduserer altså en påtvunget kreativ tilstand. Å leve sånn hele livet ville vært voldsomt slitsomt. Å ha det slik noen timer åpner opp for muligheten til å se verden fra en litt annen vinkel enn det man vanligvis gjør. 

 

Hvordan bruke LSD

Rekreasjonelt/festligheter

De fleste bruker LSD på gøy. De fleste bruker de fleste rusmidler på gøy. Selv om MDMA kan hjelpe mot PTSD vil de fleste bruke det for å ha det gøy med vennene sine. Det er helt fint. Om man bruker LSD på moro bør man likevel være oppmerksom på noen forhold, hovedsakelig, set, setting og dose.

Begrepene Set and setting ble introdusert av den amerikanske Harvardpsykiateren Timothy Leary for å beskrive bruk av psykedelika. (SE EDIT 4 UNDER) Hans hypotese var - og Carhart-Harris sin forskning støtter opp om det - at det LSD og andre psykedelika gjør kun er å åpne opp (i moderne terminologi altså dempe aktiviteten i prefrontal cortex og anterior cingulate cortex). I öppna landskap kan sinnet gå i mange retninger. For å sikre at opplevelsen er postitiv må man ha kontroll på sin egen innstilling til opplevelsen (set). og sikre at man har hyggelige og gode omgivelser (setting). Tar man LSD med et positivt sinn, sammen med folk man liker og i omgivelser man synes er hyggelige er man nesten garantert en hyggelig opplevelse som man kan se tilbake på med glede. Tar man LSD i kjipe omgivelser, med sure folk og med en dårlig innstilling er det en risiko for at hjernen når den skal nyfortolke sanseinntrykk gjør det på en negativ måte. Verden kan oppleves truende og man kan bli redd eller lei seg. Dette er det man historisk har kalt bad trips. Kommer man i den situasjonen må man da erindre disse ordene "set" og "setting" og forsøke å endre på det ved for eksempel å gå en tur eller minne seg selv på at det bare er LSDen som gjør at man opplever ting slik man gjør det akkurat nå. De fleste klarer å bytte retning på sin trip slik at opplevelsen blir positiv likevel ved å gjøre dette.Selv for dem som ikke klarer det med en gang vil det som oftest være slik at det kun er en liten stund på virkningsplatå man har det slitsomt.  Den siste delen av turen er man uansett bare glad og fornøyd - LSD har også en oppstemthetsvirkning. Virkningsgraden ser omtrent slik ut (varierer selvsagt litt fra person til person):



Når det gjelder dose er dette et spørsmål om hvilken virkning man ønsker å oppnå. Som nevnt over er ikke LSD farlig uavhenging av dose. Man kan stappe i seg nesten hva som helst uten at det er giftig. MEN: rusvirkningen kan være nokså forskjellig basert på dose. Den normale 2015-dosen på 100 mikrogram er så lav at problemstillingen bad-trip i realiteten er ikke eksisterende (SE EDIT 2 UNDER - ikke eksisterende er litt voldomt. Uvanlig vil være et bedre ord.). På internet verserer denne oversikten av de forskjellige dosenivåene. Siden den kun er basert på subjektive erfaringer fra en poster og så spredd er det umulig å gå god for det som skrives. Imidlertid refereres den til mer eller mindre overalt på internet og gås "god for" av andre erfarne brukere. Man kan slik sett si at den har gjennomgått en slags brukerbasert peer review. Skal man tro den kan man oppleve noen relativt tøffe opplevelser på veldig høye doser. Det samme rådet gjelder derfor her som det gjør med alle andre drugs; start low and take it slow. Første gang bør være en lav dose (maks 110 microgram) slik at man venner seg til en rus som er annerledes enn den alkoholrus man tidligere har opplevd. Så kan man t ade derfra. Ønsker man å eksperimentere med høye doser bør man ha noen sammen med seg som ikke har tatt noe og som kan passe på en om opplevelsen blir tøff og vanskelig (brukerchartet anbefaler en slik "sober sitter" fra 400 microgram. Dette handler ikke om de urbane legendene om folk som tror at de kan fly og hopper ut av vinduer og slikt (dette er bare sprøyt og har så vidt vi vet aldri skjedd), men mer om at man kan bli redd og lei seg om man bommer på "set" og "setting" og på grunn av den høye dosen kan ha litt problemer med å hente seg inn en liten stund. Da kan det være greit å ha noen å holde i hånda en times tid til det går over. Er man kun ute etter rekreasjonell gøy er det egentlig ikke noen vits i å gå opp på slike doser uansett. Man klarer seg fint med opp til 200 mikrogram hvor man vil kunne ha opplevelser av økt kreativitet, høyere forståelse av musikk, etc etc uten å risikere tøffe ting.

Meditasjon/spirituell vekst

De rekreasjonelle brukerne av LSD kan deles i to grupper. Gruppen over er nok den største. De vil ha det fint på en festival eller oppleve nye ting med vennene sine. Mange opplever imidlertid at dette ikke er nok. Den effekt LSD har på hjernen kan på mange måter sammenlignes med den effekt man vil få av dyp meditasjon. Jeg skal ikke skrive "F**k mindfulness", men det er liten tvil om at effekten man får av LSD brukt riktig overstiger den positive effekt man kan få av meditasjon, om man ikke da velger å dedikere livet sitt til å bli Buddhistisk munk, med liten innsats og lav risiko. Forresten, når det gjelder Buddhistiske munker så er det nå en stor debatt gående i Buddhistiske miljøer i verden rundt psykedelika. En god bok på dette er Zig Zag Zen. The dirty secret er nemlig at du har gjort deg fortjent til finnerlønn om du klarer å finne en vestlig Buddhistisk lærd som ikke benyttet psykedelika i form av LSD, DMT eller andre ting for å komme seg til det nivået vedkommende er på nå. Det skal ikke så mye mer enn en liten titt på Tibetansk Buddhistisk kunst og hvilke stoffer plantene som vokser i regionen ínneholder for å legge  to og to sammen når det gjelder hvor Dalai Lamaens innsikter kommer fra. 

Dalai Lamas gamle livvakt og favorittmunk Sam Harris sier det slik:

Many people wonder about the difference between meditation (and other contemplative practices) and psychedelics. Are these drugs a form of cheating, or are they the only means of authentic awakening? They are neither. All psychoactive drugs modulate the existing neurochemistry of the brain?either by mimicking specific neurotransmitters or by causing the neurotransmitters themselves to be more or less active. Everything that one can experience on a drug is, at some level, an expression of the brain?s potential. Hence, whatever one has seen or felt after ingesting LSD is likely to have been seen or felt by someone, somewhere, without it.

However, it cannot be denied that psychedelics are a uniquely potent means of altering consciousness. Teach a person to meditate, pray, chant, or do yoga, and there is no guarantee that anything will happen. Depending upon his aptitude or interest, the only reward for his efforts may be boredom and a sore back. If, however, a person ingests 100 micrograms of LSD, what happens next will depend on a variety of factors, but there is no question that something will happen. And boredom is simply not in the cards. Within the hour, the significance of his existence will bear down upon him like an avalanche. As the late Terence McKenna[4] never tired of pointing out, this guarantee of profound effect, for better or worse, is what separates psychedelics from every other method of spiritual inquiry."

Harris har også en interessant betraktning rundt Psykedelika/LSD-bruk vs andre drugs i forhold til akkurat dette med spirituell vekst og det å bli voksen.

I have two daughters who will one day take drugs. Of course, I will do everything in my power to see that they choose their drugs wisely, but a life lived entirely without drugs is neither foreseeable nor, I think, desirable. I hope they someday enjoy a morning cup of tea or coffee as much as I do. If they drink alcohol as adults, as they probably will, I will encourage them to do it safely. If they choose to smoke marijuana, I will urge moderation. Tobacco should be shunned, and I will do everything within the bounds of decent parenting to steer them away from it. Needless to say, if I knew that either of my daughters would eventually develop a fondness for methamphetamine or crack cocaine, I might never sleep again. But if they don?t try a psychedelic like psilocybin or LSD at least once in their adult lives, I will wonder whether they had missed one of the most important rites of passage a human being can experience."

 Dette får meg til å erindre en samtale jeg en gang hadde med Dr. Amrito, den Indiske guruen Oshos personlige lege. Han sa til meg at "You know [Aftenstierne], this is humanity´s dark secret. We all walk around half asleep. And we never talk about it. When was the last time someone walked up to you on the street and asked - are you sleeping to? Are you to walking through life without experiencing it?." Det ble en lang samtale.  Slik som våre liv har blitt med tidsklemme og onlinetid, fritidsaktiviteter og jobb flyter vi gjennom livet uten egentlig å leve? De som velger å bruke LSD (og andre psykedelika) spirituelt bruker det for å i seg selv en periodisk oppvåkning. De bruker det altså på samme måte som menneskeheten i alle år har brukt religion, bønn og meditasjon. 

 

Behandling

Jeg har ofte betraktet de tidligere alkoholikere i evangeliesenteret og frelsesarmeen og tenkt at behandlingen de har fått rett og slett har vært å gi dem noe annet enn alkohol som har vært viktig i livet deres. Gitt psykedelikas spirituelle - tilnærmet religiøse - natur er det derfor ikke rart at LSD er voldsomt effektivt ved behandling av avhengighetslidelser som for eksempel alkoholisme. Bare en behandling med LSD har større tørrleggingseffekt (ca halvparten) enn noen av de behandlingsprogram som brukes i dag til voldsom kostnad (ca en fjerdedel). I Acid Test beskriver Tom Schroder hvordan skillet mellom den halvparten som lot seg tørrlegge og den andre var om de hadde hatt en eksistensiell opplevelse da de tok stoffet. Gitt dosechartet over og hvor trygt det er er den logiske konsekvensen at store deler av den andre halvparten også kan tørrlegges om man øker dose og antall behandlinger.

Depresjon virker på mange måter. En av dem er at "portvaktene" i hjernen låser seg fast. De har vent seg til å fortolke sanseinntrykk negativt og fortsetter med det. Alt blir trist. Når LSD lar oss gi portvakten litt ferie og slik sett reorganisere hvordan vi fortolker virkeligheten er LSD og andre psykedelika noe av det mer lovende vi har for behandling av depresjon.

En av de tøffeste tingene som skjer med oss her i verden er å dø. Etterhvert som befolkningen blir eldre kommer vi i den situasjonen at flere vil måtte konfrontere døden. Vi dør saktere enn før. Der du tidligere klappet sammen med hjertefeil på gata får du nå vite at du har et år igjen å leve. Forskning gjort på psykedelika viser at det er det aller mest lovende vi har for å hjelpe folk å møte døden. The New Yorker har beskrevet det slik i intervju med en av forskerne:

"I don?t want to use the word ?mind-blowing,? ? Griffiths told me, ?but, as a scientific phenomenon, if you can create conditions in which seventy per cent of people will say they have had one of the five most meaningful experiences of their lives? To a scientist, that?s just incredible.?

Incredible indeed. Nå som den første generasjonen av narkokrigere er pensjonister og snart døde kan vi igjen begynne å se rasjonelt på disse substansene. LSD er i strid med faglig konsensus plassert på nivå 1 i FNs psykotropkonvensjon (noe som fikk psykiatere verden over til å gråte av fortvilelse da de mistet det eneste stoffet som faktisk hjalp pasientene i stedet for å sløve dem ned). Dette har i over 30 år vanskeliggjort forskning. Den nye generasjonen av fagfolk aksepterer ikke det lengre og en reklassifiserign kan kanskje komme allerede i 2016.

I mellomtiden: Turn on. Tune in. Drop out.

 

----------------------------------------

EDIT ETTER FEEDBACK:

 

Som alltid når jeg skriver om konkrete substanser kommer det inn en del tilbakemeldinger. Akkurat som ved MDMA kommer de fra folk som har erfaring med substansene og som synes jeg kan være mer nyansert. Her har det vært noen gode poenger.

1. LSD er "ufarlig". Ufarlig er et skummelt ord. Ingenting i verden er ufarlig. I en kronikk i VG oppsummerer forskerne Teri Krebs og Pål-Ørjan Johansen på en god måte det jeg mener med ufarlig: "Eksperter på feltet er enige om at psykedelika ikke forårsaker avhengighet, eller skader hjernen eller andre deler av kroppen.". I lekmannstermer oversettes det til "ufarlig". Så er det slik at alle menneskelige aktiviteter bærer i seg risiko. Man kan ha ubehagelige opplevelser på LSD. Spesielt følsomme kan oppleve at minnet om en slik ubehagelig opplevelse er noe de synes er slitsomt å bære med seg.

2. Dosering. Jeg skriver over at dosering under hundre mikrogram bør gjøre at du neppe kommer i en situasjon med negative opplevelser. Det er likevel ingen 100% garanti. Brukere deler erfaringer på nettsteder som Erowid, Shroomery og andre. Det at det knapt deles negative opplevelser på et så lavt dosenivå innebærer ikke at det ikke kan forekomme. Det skal brukere vite.

3. Virkemåte: Vi er begynnelsen av å skikkelig skjønne hvordan LSD virker på hjernen i detalj. Det er et felt under stadig utvikling. Den forklaringsmodell jeg viser til kommer fra Imperial College i London. Den har ikke en 100% oppslutning blant alle vitenskapsfolk ennå og har ikke et omfang studiemessig som gjør at man kan sette 2 streker endelig under svaret. Her må man stay tuned. Om fem år kan forklaringsmodellen være vesentlig revidert eller endog forkastet. (Dette er noe av det som gjør vitenskap gøy!)

4. Tim Leary; Leary er en rød klut for mange. Han var en raring som med sin personlige stil fikk mange mot seg. På et tidspunkt ble han endog utropt til å være den farligste mannen i USA av President Nixon. Mange ansvarlige brukere av LSD føler at referanser til ham er referanser til en uansvarlig kultur de ikke opplever å være en del av. De bruker LSD for å øke sitt velvære, ha gode opplevelser og styrke sin mentale helse. Jeg ser et poenget. Når jeg referer til ham er ddet mest på gøy. Fyren er en del av vår historie og en fascinerende karakter. Men ta ham for det han var. 

7 kommentarer

Dag

09.07.2015 kl.11:14

Først takk for en velskrevet og velinformert artikkel.

Ang. bad trips: Hadde en i 1977. "Normal" 70-talls dose: Lilla tønner. Rett ut i 9 timers angsthelvete. Trippet alene men var sammen med venner. Egentlig trygg og god "setting". Det var meg det var noe galt med. Hallusinasjonene startet med at mine venner ble seende ut som pappfigurer. Deretter ble tankekjørene verre, og jeg forsøkte å komme ovenpå ved hjelp av mine venner og diverse planløse handlinger. Da det ikke gikk ga jeg meg vel mer eller mindre over til trippen. Var antagelig ute av kroppen et par ganger ("jeg er død, men hva var da det å dø?"), før jeg etter 9 timer var nede igjen.

Jeg er ingen erfaren tripper. Har vel spist 30 - 40 syretripper i mitt liv. Den siste i 1985. Det er imidlertid ingen tripper jeg har lært så mye av som bad trippen i 1977. Jeg tror jeg vil si at jeg ble en helt annen person etterpå enn jeg var før trippen.

Det at jeg så mine venner som pappfigurer var egentlig en beskrivelse av hvordan jeg behandlet menneskene i mitt liv. Som staffasje for mitt eget. Jeg hadde et ego av en annen verden, med en diger ryggsekk prestisje. Etter trippen greide jeg å se meg selv slik jeg egentlig var, og sannheten var at jeg langt fra var slik som jeg burde eller ønsket å være. Et storstilt oppryddingsarbeid i skallen var følgelig nødvendig. Jobbet intenst i et halvår med å forklare for meg selv hva som "var feil", og kom ut med en smørbrødliste med "arbeidsoppgaver". Det å sette fra seg ryggsekken med prestisje var enkelt og en stor lettelse. Det var verre å gjøre noe med egoet og trangen til å sette seg selv først. Nitidig jobbing har imidlertid ført til en betraktelig bedring, uten at jeg kan si jeg er i mål. De senere årene (vel de siste 35;-) har jeg hatt stor hjelp av en del meditasjonsteknikker som har gitt meg et rimelig harmonisk sinn, mental styrke, et godt selvbilde, selvtillit godt over gjennomsnittet og et ego som en sånn noenlunde kontrollerbart.

Vel, det jeg forsøker å si er at en bad trip på LSD er uavhengig av dosering. Etter mitt skjønn kommer opplevelsen av et ubalansert sinn og et kjempestort ego. En bad trip forsøker å si noe om din mentale tilstand. Så er det opp til brukeren å ta konsekvensene etter at tripen er over.

I tillegg kan jeg nevne at jeg har over 40 års erfaring med cannabis-bruk. Rett etter bad trip'en førte bruk til flash backs. Noe som egentlig ble et incentiv til å jobbe med min mentale helse.

Takk for oppmerksomheten.

Mvh

Aftenstierne

09.07.2015 kl.13:27

Takk for at du deler din historie. Dette er en viktig samtale å ha. Beklageligvis har stigma og forbud i lang tid lagt demper på den type erfaringsdeling du nå gjør og som veldig mange ville hatt stor nytte av.

Yoda

09.07.2015 kl.16:13

Takk for nok en innertier. Jeg har selv hatt mine mest overskridende erfaringer i livet under påvirkning av forskjellige psykedelika, og blitt inspirert til lesing av en haug med dypdykk fra ulike budbringere. En av dem, Henry Munn, som var gift med en Mazatec-kvinne ( Mazatecene er en indianerstamme i Mexico som bruker psilocybin-sopp i sermoniell setting) beskriver i artikkelen "The mushroom of language" hvordan soppen blant denne stammen regnes som en slags språkutløser. Jeg tar med et sitat, og legger ved en link til artikkelen. Lang, men god.

"The Mazatecs say that the mushrooms speak. If you ask a shaman where his imagery comes from, he is likely to reply: I didn't say it, the mushrooms did. No mushroom speaks, that is a primitive anthropomorphization of the natural, only man speaks, but he who eats these mushrooms, if he is a man of language, becomes endowed with an inspired capacity to speak. The shamans who eat them, their function is to speak, they are the speakers who chant and sing the truth, they are the oral poets of their people, the doctors of the word, they who tell what is wrong and how to remedy it, the seers and oracles, the ones possessed by the voice"

http://www.druglibrary.org/schaffer/lsd/munn.htm

Litt off topic, kanskje, siden din artikkel tar for seg LSD. Jeg leser dog alle dine blogginnlegg i en sammenheng, og skal gi deg litt skryt jeg håper egoet tåler ( blunketegn)

Du, Aftenstierne, har faktisk vekket et snev av avhengighet i meg. Alt du skriver må jeg lese.

Dine bidrag er viktige som en del av sivilisasjonsbygginga i Norge. Intet mindre. Jeg kan ikke se for meg et felt så skrikende overfylt av fryktpropaganda og uvitenhet i en uskjønn dans som nettopp psykelikadiskusjonen. Her trenger vi gode skribenter fra eget språkområde. Jeg opplever selv å spontant utvikle nye yogastillinger av forlegenhet og kvalme når visse lønnede fryktspredere sprer sine fordommer. Desto viktigere da, at kunnskapsbaserte analyser også slipper til.

Jeg ser en en ny stjerne på aftenhimmelen. La den lyse. Lenge. Det eneste jeg savner er en funksjon der jeg får melding om nye bloggposter, men den finnes kanskje allerede?

Einar Lundemo.

09.07.2015 kl.17:25

Spis is og ta en øl. Hva med banana split og øl brygget etter renhetsloven ?

H. T

10.07.2015 kl.16:24

Fin introduksjon til LSD og en opprydding rundt de typiske misforståelsene som har en tendens til å bli gjentatt ukritisk av både presse og de med medisinutdannelse.

Selv om det strengt tatt ikke er helt nødvendig, kunne du godt tatt med disse momentene:

? LSD og andre psykedeliske stoffers virkning på serotonin-reseptoren 5HT-2A (også kalt hjernens "psykedeliske reseptor"). Det er veldig mye som tyder på at denne reseptoren er en av kjernemekanismene bak hvordan bevisthet oppstår i hjernen.

Når 5HT-2A aktiveres så frisettes også oxytocin (empati og nærhets-signalet i hjernen) lettere, dette er noe av grunnen til at LSD og andre psykedelika åpner opp folks kapasitet for empati. MDMA har enda større aktivering av oxytocin, selv om dette ikke kan knyttes direkte til denne reseptoren.

? LSD virker også på dopaminreseptorer, selv om det ikke er noen sterk aktivering av disse.

Casper DiNapoli

16.07.2015 kl.14:11

Liliana Bachs er æresmedlem hos FMR, fordi hun som forsker har gitt lol-påstanden om at man kan dø av cannabis godkjent-stempel:

http://www.nrk.no/norge/to-dodsfall-skyldtes-cannabis-1.11474082

Kristian Soltvedt

16.07.2015 kl.14:48

Meget bra artikkel. Savner som regel godt- og sannferdig materiale av norsk opprinnelse. Hadde selv to-tre år på starten av 1990-tallet hvor jeg kjørte linjen helt ut og brukte store mengder sopp og LSD (microdot`s og papirbiter). Mine tanker, visjoner og konklusjoner på en del av disse tripp`ene har nok uten tvil formet meg som person videre. Velger selv å to at jeg ble mer ydmyk, forståelsesfull i forhold til andre mennesker av dette. Husker at jeg som 17-18 åring for første gang begynte å tenke over saker og ting som at "en sak har mange sider" og "det er en hårfin balanse mellom galskap og "normale tilstander" " etc. Trip`et både alene og sammen med venner. Følte til slutt at jeg hadde "fått nok" og la det på hylla. Ang. avhengighet har jeg vært både hekta på opiater (fysisk) og sentralstimulerende (psykisk),så jeg vet hva avh. er. Psykedelika gir slik jeg ser det, absolutt INGEN avhengighet, bortsett fra at man gjerne gjør det igjen om man liker det.. Tok pause i ca. 10 år før jeg hadde meg en helaften i Amterdam med bl.a. mexicanske sopp på menyen i 2013. Fantastisk opplevelse, igjen. Jeg kjenner faktisk èn person som har vært å psykiatrisk på grunnlag av manier og psykoser siden 1992. Han hadde et overforbruk på sop, men brukte mindre enn for eksempel meg selv. Ingen vet om noe slikt ville hendt anyway, men det kom der og da (etter et par måneders Heavy tripping) som en direkte følge av at han ikke tålte Philosybin`et. Så dersom det forhåpentligvis blir legalt med tiden å ta psykedelika mener jeg likevel at man bør være forsiktig med hvem som bruker det i terapi. Takk for en flott artikkel, Aftenstierne !!!

Skriv en ny kommentar

Aftenstierne

Aftenstierne

51, Oslo

Blogg om samfunnsforhold og ymist anna

Kategorier

Arkiv

hits