Move it

Blogg.no er egentlig en ganske dårlig løsning. Virker dårlig for folk som skal lese på mobil. Har derfor flyttet skriveriene over på https://medium.com/@aftenstierne 

Å forstå helvete og fly blant engler

Black velvet and that little boy's smile
Black velvet with that slow southern style
A new religion that'll bring ya to your knees
Black velvet if you please



 

Pressens dekning av kulturelle fenomener faller innenfor en begrenset gruppe stereotyper. En av de klassiske formularene er "ekspert advarer mot ny TREND". Dette er formelen som brukes når Dagbladet klarer å finne en eller annen som har sprøytet sement(!) inn i rumpa for å se penere ut og finner en lege som (no shit Sherlock) forteller at det kanskje ikke er helt sunt.

I fjor ble formelen også brukt rundt det fenomen at en del nordmenn reiser til Sør-Amerika for religiøse opplevelser gjennom seremonier som involverer Ayahuasca. Ayahuasca er et brygg som inneholder en serie planter. Disse plantene virker sammen på den måten at det fra noen av dem er trukket ut DMT (et psykoaktivt stoff du selv produserer i konglekjertelen i hjernen) og at andre inneholder stoffer som hindrer DMT fra å bli ødelagt i fordøyelsesprosessen slik det ellers ville blitt.

 Dagbladet fant seg en reiselege som advarer mot slike reiser basert på et sammensurium av en argumentasjon hvor kjernen synes å ligge et sted rundt at man kan bli ranet i Peru (det har skjedd også med fulle folk), det var en dame som døde av dette (ved å kombinere med store mengder kokain) og - viktigst - at han "er overbevist om at hallusinogener er farlig" fordi han kjente folk som brukte drugs i ungdomstiden og som det ikke gikk så bra med.

Reiselegens underliggende argumentasjon finner man imidlertid best om man forflytter seg fra Dagbladet til hans egen nettside. Og den er prinsipielt spennende. Han skriver:

"De som deltar i slike seremonier får sterke erkjennelsesopplevelser, det skal føles "som å møte Gud", og det påvirker livssynet i ettertid.[...] Riktignok er religionsfrihet en menneskerett, men det er vanskelig å respektere en religion som er skapt av kjemisk påvirkning av hjernen. [...]  Jeg har diskutert med folk som har gjennomlevd slike seremonier, og deres holdning er at de vet noe som jeg ikke kan vite. Man inntar altså et religiøst standpunkt basert på erfaringen man har gjort i rus, og det fortoner seg som en åndelig virkelighet som er virkeligere enn den fysiske virkeligheten."

Teksten fortsetter i samme leiet. Etter å ha karakterisert seg selv som "ikke-religiøs skeptiker" konkluderer han med at det at "helt friske mennesker inntar hallusinogener i søken etter mening med livet [...] kanskje [er] det mest ekstreme eksempelet på at folk i det intellektuelle tåkelandskapet som kalles "New age" regner naturlige stoffer som gode for menneskene fordi de kommer fra naturen."

I mange religiøse praksiser har ulike strategier for bevissthetsendring en stor plass. Dette gjøres på mange forskjellige måter. I Hinduistisk og Buddhistisk praksis har meditasjon og sult hatt betydelig påvirkning. I andre tradisjoner har holotropisk pusting hatt en plass. Slike pusteteknikker frigjør DMT (det samme aktive stoffet som er i Ayahuasca) som kroppen har laget selv. I katolsk og muslimsk tradisjon har smerte vært brukt for å bringe seg nærmere Gud. Og i en serie religiøse praksiser har da altså enteogener en sentral plass, både historisk og den dag i dag. Hinduismen er på mange måter fundert på soma. Om man går tilbake til røttene har også kristendommen hatt et så sterkt forhold til alkohol at den til og med så på vinen som kristi blod. Dette finner altså reiselegen vanskelig å akseptere.

Slik starter religiøs forfølgelse, og slik har den alltid foregått. Ved å nullstille andre menneskers religiøse opplevelser fordi man selv ikke har de samme, fratar man dem karakteren av å være religiøse og man kan fritt forfølge dem. Ayahuasca og lignende enteogene stoffer har hatt en religiøs bruk i  flere tusen år. Eksempler på stoffer som har vært brukt er psykedelika som Peyote, Ayahuasca og psilocybin. I Afrika har disassosiativer som Iboga vært brukt. I Brasil brukes giften fra enkelte maurtyper. I Mexico har Salvia Divinorum vært brukt. Listen er lang. Fellestrekket i bruken er at man benytter seg av bevissthetsendrende substanser med det formål å åpne sinnet for religiøse og spirituelle opplevelser.

  

Den ikke-religiøse kan ikke bestemme hva som er religion

Da en nesten enstemmig Amerikansk kongress - selv midt i den mest hysteriske narkotikakrigtiden i 1993  - aksepterte bruk av Peyote blant indianere gjennom Religious Freedom restoration Act (RFRA) var det fordi man innså at det er nettopp de religiøse praksiser som ikke flertallet bedriver som behøver beskyttelse. Betegnende nok var det slik at da man gjorde opp status da loven fylte tyve år sto jøder, muslimer og indianere - grupper som til sammen utgjør under tre prosent av religiøse i USA - for over 20% av sakene etter loven. 

I 2006 fikk amerikansk Høyesterett foran seg en sak etter RFRA som ikke omhandlet tradisjonell indiansk bruk av Peyote, men derimot nyreligiøs bruk av Ayahuasca. Den brasilianske kirken Centro Espirita Beneficente Uniao do Vegetal ble nektet å importere Ayahuasca fra Brasil til bruk i nyreligiøse seremonier. Enstemmig besluttet høyesterett at også denne bruken var beskyttet. Land etter land har kommet til tilsvarende resultat. Også i Norge slår vår Grunnlov fast i §16 at "Alle innbyggere i riket har fri religionsutøvelse" (selv om norsk Høyesterett neppe i npraksis ville kommet til samme resultat som i mer demokratiske land). Det relevante må være om bruken er bona fide religiøs; ikke om den ikke-religiøse liker religionen. 

 

Hva ligger i spirituell bruk av enteogener?

Å definere hva religion er kan være vanskelig. Man kan definere religion både substansielt (hva religionen er - dens trosinnhold), men også funksjonelt (hvilken funksjon religionen har og hvilke behov den dekker for individ og samfunn). Som Ståle Anderstuen skriver i sin masteroppgave " Sakralisering av psykedelia: bruken av det psykoaktive stoffet DMT i en moderne vestlig kontekst" er en fordel med funksjonelle definisjoner "at de fanger inn religiøse kulturer i endring, som den moderne vestlige kultur."

En klassisk funksjonell religionsdefinisjon som stammer fra den amerikanske antropologen Clifford Geertz definerer religion som et symbolsystem som skaper mektige, gjennomtrengende og langvarige sinnsstemninger og motivasjoner i mennesker:

1) a system of symbols which acts to (2) establish powerful, pervasive, and longlasting moods and motivations in men by (3) formulating conceptions of a general order of existence and (4) clothing these conceptions with an aura of factuality that (5) the moods and motivations seem uniquely realistic

 Når man ser på den kultur som har oppstått rundt psykedelika er det liten tvil om at denne definisjonen er oppfylt også i en vestlig kontekst. Ikke bare har man samlingsplasser og tekster som eksempelvis Aldous Huxley's doors of perception og Alexander Shulgins PIKHAL , som har oppnådd status som noe i nærheten av religiøse skrifter. Man har en klar felles forståelse av hvordan de ulike spirituelle opplevelsene skiller seg fra hverandre og ikke minst; opplevelsene forstås som genuint ekte.

Den spirituelle bruk av psykedelika må forstås som både mystisk og hellig. Jeg skal ta dette i rekkefølge. 

Opplevelsen er mystisk. Man kan definere mystiske opplevelser på mange ulike vis. En god definisjon kommer fra Antoon Geels som beskriver det slik (i Ståle Anderstuens oversettelse fra svensk):

"Mystisk erfaring er erfaring i en religiøs eller en profan kontekst, som umiddelbart eller ved et senere tilfelle av den opplevde tolkes som et møte med en høyere eller ytterste virkelighet. Dette møtet skjer på umiddelbar, og ifølge subjektet, på en ikke-rasjonell måte og med en dyp følelse av enhet og et inntrykk av at denne erfaringen ligger på et annet plan enn det vanlige, dagligdagse. Denne erfaringen medfører vidtgående konsekvenser i individets liv."

Selv om hans ikke-religiøse skeptisisme gjør at han har problemer med å gjenkjenne det er det nettopp en slik mystisk opplevelse reiselegen beskriver at hans pasienter har fortalt ham om. Deres liv har blitt forandret gjennom møte med noe de anser for å være på et annet plan enn det dagligdagse og vanlige - i en annen og sterkere virkelighet (eller "virkeligere enn den fysiske virkeligheten" som er ordene reiselegen benytter). 

Denne mystiske opplevelse er bekreftet gjennom studier over 40 år. I 1962 gjennomførte Walter N. Pahnke det såkalte "Good Friday Experiment". I eksperimentet ble religiøse med  gitt psilocybin (den aktive ingrediensen i feks fleinsopp). Eksperimentet var dobbelt blindt hvor halparten fikk psilocybin og den andre halvparten aktiv placebo i form av niacin. Selv i oppfølgingsstudien som ble gjennomført 25 år senere karakteriserte samtlige av de som hadde fått psilocobyn opplevelsen som å være av "a genuine mystical nature and characterized it as one of the high points of their spiritual life".  På Johns Hopkins ble det i 2002 gjennomført en tilsvarende studie med samme resultater. Over et år etter studien ranket over halvparten av deltagerne opplevelsen som en av de fem viktigste i deres liv og rapporterte om lange endringer i form av et bedre liv som et resultat av opplevelsen.

 

Opplevelsen kan være hellig (psykedelika kan også brukes rekeasjonelt - akkurat som man kan gå i kirken hovedsaklig for kirkekaffen). Det finnes mange måter å definere det hellige på. Rudolf Otto beskriver det hellige som noe som er en individorientert, irrasjonell og helt annerledes erfaring. En erfaring som paradoksalt er farlig og forlokkende, skremmende og tiltrekkende på samme tid. Individet opplever å stå ansikt til ansikt med en høyere kraft. Ved DMT/Ayahuasca beskrives det ofte som en "gjennombruddsopplevelse". Brukerne beskriver dette som å gå eller flyte gjennom en vegg til en annen dimensjon. I denne andre dimensjonen møter man helt konkrete entiteter med fysisk manifestasjon. Disse entitetene snakker med brukerne og forteller dem ting både om dem selv, meningen med livet og om sammensetningen av kosmos. Flere brukere rapporterer at de genuint tror på at disse entitetene er ekte og er bevisstheter som eksisterer på et annet dimensjonsplan. Andre fortolker opplevelsen dit hen at det er universet (eller Gud) selv som kommuniserer, og at entitetene er et slags pedagogisk verktøy. For å forstå Guds kommunikasjon må vi ha noe å kommunisere med. Her fyller entitetene litt samme funksjon som Moses brennende busk (en opplevelse som forøvrig minner sterkt om en DMT-beskrivelse).

I motsetning til rusmidler som alkohol, cannabis, stimulanter og opiater snakker vi altså ikke her om en bruk hvor det er rusopplevelsen i seg selv som søkes (for å dempe angst, fungere som sosialt glidemidel eller tilfredsstille en avhengighet). Tvert i mot er det merkbart at man i sakrale psykedeliske miljøer ofte ser ned på rusbruk fordi det ses som å sløve ned fremfor å åpne opp. Spesielt er dette merkbart i forhold til alkohol som av mange skys. Men det gjelder også andre stoffer. Anderstuen skriver feks "Flere av informantene gir inntrykk av at stoffer som hasj og marihuana nærmest er litt tabu. Med det menes at enkelte informanter fremstiller cannabis som ikke å gi noen personlig eller åndelig vekst."

Vi snakker i stedet om en søken etter en mystisk og hellig opplevelse som den enkelte ønsker å ta med seg inn i sitt vanlige liv. Dette blir angrepet med stort alvor. Anderstuen beskriver at "I forhold til andre psykedeliske stoffer blir DMT ofte presentert som det ultimate hallusinogenet. En må vise at en behersker andre «lavere» stoffer, som LSD og sopp, før en kan ta skrittet fullt ut og innta DMT. I flere tilfeller forteller informantene at det ikke er anbefalt å gå direkte til DMT, men heller ta veien om sopp og LSD, som en slags inngangsport til den virkelige, fullverdige (åndelige) erfaringen DMT er ment å gi."

 

Utenfor vestlig "new age" - vestlig Buddhisme

Av mainstreamreligionene skiller på mange måter hinduisme og Buddhisme seg ut fra de andre hva gjelder forholdet til enteogener. Dette er store religioner med gjennomslag også i vesten. Spesielt Buddhisme har fått tilhengere som ikke bare er innflyttere, men som er innfødte vestlige. Buddhismen har gjennom sin utpregede agnostisisme og fokus på det funksjonelle - den er vel så mye en praksis som en substansielt dogmatisk religion - breddet seg ut i to interessante retninger. For det første har man kristne Buddhister spesielt katolske. Hvor man mener at man kan gjøre begge deler samtidig. For det andre har man en utbredding av vestlig Buddhisme i retning av sekulær Buddhisme. Stephen Batchelors bok "Buddhism without belief" har blitten nærmest dogmatisk tekst innenfor noen av disse miljøene.

En sekulær Buddhisme som tar opp i seg deler av den vestlige kristen-humanistiske arv er "one to watch" i de voldsomme endringene som skjer i det religiøse bildet i vesten. Da er det interessant å se at det er akkurat i den vestlige Buddhismen den religiøse diskusjonen om bruk av enteogener og psykedelika nå går sterkest. I boken Zig Zag Zen som har vært en bestselger blant vestlige Buddhister samles en serie essays fra tunge Buddhistiske lærde rundt temaet religiøs bruk av psykedelika. Det internasjonale Buddhistbladet Tricycle har dedikert et helt temanummer til diskusjonen. Det samme har the Journal of Buddhist ethics. Konsensus synes å være posltiv og at det å benytte psykedelika / enteogener i søken etter opplysning ikke er å anse som brudd på Buddhismens femte leveregel. Huston Smith skriver det greit i forordet "Entheogens have entered Buddhism to stay; there can be no turning back."

 

Videre 

Religioner kommer og går. Hvordan man finner spirituelle opplevelser kommer og går. I et stadig mer sekulært, materialistisk og hurtig samfunn er behovet for spirituelle opplevelser sterkt. Den voldsomme oppblomstringen av alt fra Yoga til mindfulness er eksempler på dette behovet. At psykedelika nå er på vei tilbake i det religiøse og spirituelle liv etter 40 års demonisering er det samme.

Grunnleggende er dette positivt, da søken etter mening er et av de helt fundamentale forhold som definerer oss som mennesker. Når mennesker velger å reise til Peru for Ayahuasca-seremonier (de trenger egentlig ikke reise så langt - holder med Nederland) er det fordi de genuint søker en opplevelse som er bra for dem. Intervjuer med deltagere viser som nevnt over i studie etter studie at opplevelsene er genuint livsforbedrende og positive. 

Men viktigere er det at dette faktisk er religiøst (for mange av dem). Det må vi som sivilisert samfunn respektere og akseptere. Spesilt i forhold til dem som velger annerledes enn oss selv.

 

 

 

Det edle eksperimentet

Prohibition is an awful flop.
We like it.
It can't stop what it's meant to stop.
We like it.
It's left a trail of graft and slime,
It's filled our land with vice and crime,
It don't prohibit worth a dime,
Nevertheless, we're for it.

 

Slik oppsummerte Franklin P. Adams i New York World Wichkersham-kommisjonens utredning om kriminalitet i USA. I 14 delutredninger gikk kommisjonen gjennom område etter område hvor alkoholforbudet hadde medført en katastrofe for det amerikanske samfunnet. Men siden rapporten var bestilt av Herbert Hoover for å peke på hvordan håndhevelsen kunne forbedres klarte de ikke peke på den åpenbare løsningen. Alkoholforbudet var forfeilet og måtte bort. Den politiske katastrofen måtte bli mye tydeligere før USA klarte å forsone seg med hvor stort feilgrepet var. På alle områder gjorde det amerikanernes live verre.

 

Hvorfor var alkoholforbudet slik en total katastrofe?

Hovedmålet for forbudet var naturligvis å få slutt på drikkingen. Samfunnet var utsatt for kostnader ved at fulle folk både begikk kriminalitet, var upålitelige arbeidstagere og ledet familiene sine inn i fattigdom ved å drikke opp lønningsposen. Dette var legitime problemer som mange forsøkte å gjøre noe med. Klimaet både i USA og i resten av vesten var på dette tidspunktet preget av det historikerne kaller den progressive æra. En tid peget av stor tro på at Staten kunne bruke sin makt for å lede borgerne i riktig retning hva gjaldt livsførsel. I dette klimaet fikk forbudsbevegelser som Anti-Saloon league nokså fritt spillerom. Alkoholforbudet ble markedsført som "det edle eksperimentet". Edelt fordi målene var å holde familiene samlet og å redusere drikkfeldighet med de sosiale og kriminalitetsmessige problemene det bragte med seg. Det var imidlertid noen klare problemer med dette.

 

Folk drakk likevel

Forbudet ga noen vesentlig reduksjon i alkoholforbruket. Alkoholforbruket hadde allerede begynt å falle i forkant av forbudet med den økte bevissthet om alkoholens farevirkninger som var i samfunnet. Faktisk var det slik at forbruket av alkohol økte gjennom forbudstiden. Årlig alkoholforbruk hadde falt siden 1910 og traff bunnen i 1921 (året forbudet traff landet). Etter at folk hadde brukt et år på å tilpasse seg begynte forbruket å øke igjen allerede i 1922. Under forbudstiden fra 1921 til 1929 økte ølkonsumet per innbygger med 463 prosent. Vinforbruket økte med 100 prosent. Slik trenden gikk ville forbruket sannsynligvis overgått det det var før forbudet trådte i kraft allerede i 1935 om ikke forbudet hadde blitt avskaffet i 1933. 



 Folk ble tvunget over på sterkere saker

Selv om forbruket av både øl og vin økte gjennom forbudstiden gjaldt forbudets jernlov også da. Amerikanske myndigheter gjorde det de kunne for å hamre løs på håndhevelsen. Det årlige budsjettet til "Bureau of prohibition" gikk fra 4.4 millioner dollar i 1921 til 13,4 millioner dollar i 1929 (dette er MYE penger i 1920-talls standard). Den amerikanske kystvakten brukte i snitt over 13 millioner dollar hvert år på å patruljere etter smugling. I tillegg kom store kostnader på delstatsnivå. 

Frem til forbudet hadde man en  trend hvor amerikanerne ikke bare drakk mindre, men også kjøpte merker av høyere kvalitet og med lavere alkoholinnhold. Da forbudet inntrådte brukte den gjennomsnittlige amerikaner like mye penger på henholdsvis øl og sprit.  Dette endret seg da forbudet kom. Nesten all produksjon - og derfor nesten alt som ble forbrukt - var sprit og sterkvin. Øl ble relativt dyrere på grunn av transportkostnader. Økningen vi etterhvert ser av ølforbruk skjer da fra et lavt nivå og er stort sett et resultat av hjemmebrygging.  Også ølet steg kraftig i alkoholinnhold. I boken How dry we were estimerer Henry Lee at øl i snitt lå på et alkoholinnhold på 19 prosent under forbudstiden. Effekten av forbudet synes meget godt på denne grafen.

 





Overgangen til sterkere saker med dårligere kvalitetskontroll ble fulgt hånd i hånd av et tap av kontroll over hvor alkohol ble drukket. Frem til forbudet hadde lokale myndigheter kontroll gjennom skjenkebevillingssystemet og sørget for at det ikke var alkoholservering nær skoler, kirker og midt i byen. Alkoholservering var mange steder forbudt på søndager og på valgdager. Forbudet fjernet muligheten for å bruke slike virkemidler. Små illegale klubber oppsto overalt. Henry Lee undersøkte Rochester, New York og fant der at det etter forbudet var dobbelt så mange illegale klubber etter forbudet som det var lovlige saloons før forbudet. Resultatet var at det fall som hadde skjedd i alkoholrelaterte dødsfall gjennomførste verdenskrig stoppet opp og at man gjennom forbudet kom opp på det samme nivå som før krigen.

 

Forbudet skapte voldsom kriminalitet

 

Et av hovedargumentene for forbudet var at man endelig skulle få bukt med alkoholrelatert kriminalitet. Vekkelsespredikanten Billy Sunday sa det slik i sin feiring av at forbudet var blitt vedtatt:

"The reign of tears is over. The slums will soon be a memory. We will turn our prisons into factories and our jails into storehouses and corncribs. Men will walk upright now, women will smile and children will laugh. Hell will be forever for rent"

Overraskende nok gikk det ikke helt slik. Tvert i mot. Gjennom slutten av attenhundretallet og begynnelsen av nittenhundretallet var det en gradvis nedgang i kriminalitet. Denne positive trenden ble ødelagt av forbudet. Mordraten økte fra 5,6 per 100 000 i 1910 til 8,4 per 100 000 om et resultat av de to forbudene mot alkohol og narkotika. Alkoholforbudets påvirkning på kriminalitet var slående og umiddelbar. Bare fra 1920 til 1921 økte kriminaliteten i amerikanske byer med 24 prosent. Arrestasjoner for offentlig fyll økte med 41 prosent og arrestasjon for fyllekjøring med 81 prosent. Ran økte med 9 prosent og voldskriminalitet med 13 prosent. Alt dette på et år.

Utslaget var også voldsomt på fengselsbefolkningen. Før forbudet var antallet innsatte i føderale fengsler under tre tusen. I 1932 hadde antallet føderalt domfelte økt til 26 589. Andelen dømte for forbudsovertredelser økte med tusen prosent mellom 1925 og 1930. To tredeler av alle innsatte var i 1930 dømt for forbudsovertredelser. Voldelig kriminalitet og forbudsovertredelser fortsatte å øke gjennom hele forbudstiden. I 1933 nådde mordraten nesten 10 per 100 000. Når forbudet reverseres i 1933 snur trenden umiddelbart og mordraten fortsetter å falle i ti år etterpå. 

 


Problemet var ikke bare at kriminaliteten økte. Kriminaliteten ble organisert. All voldelig kriminalitet falt på samme vis. Sosiologen John Pandani som ikke synes å ha gjort koblingen med avsakeffingen av forbudet beskrev det slik "a major wave of crime appears to have begun as early as in the min 1920s [and] increased contnually until 1933 when it mysteriously reversed itself."

 

Hva kan vi lære av dette?

Forbudet mot alkohol var en katastrofe.På mange måter ligner det på forbudet vi i dag har mot narkotika. Det er imidlertid to større forskjeller. For det første er de negative effektene av narkotikaforbudet mye større og for det andre er effektene internasjonalt sterkere knyttet til utbytting og urettferdighet. USA fikk i stor grad sine forsyninger av sprit fra Canada, Mexico og fra illegale destillerier i USA. Evnen til å holde nabolandene i tøylene var ikke på det nivå vi har i dag. I narkotikakrigen har vesten i større grad klart å skyve kostnadene over på fattige produsentland. USA flyr over bøndene i Colombia og sprayer kreftfremkallende gift på plantasjene deres. I Mexico har antallet drepte og savnede fra de siste åtte årenes narkotikakrig passert 150 000. Til sammenligning lå antallet drepte i den syriske borgerkrigen på 190 000 på denne tiden i fjor.

For konsumentlandene gjelder det samme for narkotika som det gjorde for alkohol. Folk slutter ikke å bruke stoffene. Tvert i mot øker bruken. Norge øker mye. Stoffene blir sterkere og farligere. I tillegg til at forbudet har medført mer potent cannabis har vi også nå fått en utfordring med syntetiske etterligninger som skaper helt unødvendige dødsfall.  Forbudet skaper både økte kriminalitet og fyller opp fengslene. Nær en tredel av alle innsatte i Norge sitter med narkotikaovertredelser som hovedforbrytelse. 60 prosent av de innsatte har rus som en del av fengelsbildet sitt. Med en gjennomsnittlig døgnkostnad for en innsatt på 2480 kroner er kostnaden for samfunnet astronomisk. En våpenhvile i narkotikakrigen kunne finansiert både hurtigtog til København, lørdagsombæring av posten og flertallet av de nedleggingstruede lokalsykehus på en gang. 

 

 

(Plagiatsdisclaimer; denne posten er heavy inspirert av en policy-report fra Cato Institute skrevet av Mark Thornton. Jeg har for eksempel stjålet grafene derfra, flere av resonnementene er hentet derfra og et par avsnitt synte jeg var så bra et de er på grensen til flatt oversatt. Ganske sikker på at DN ville vært stolt av meg. )

Er legemiddelassistert behandling ingen mirakelkur?

I BT 23 Juli forsøker sosialbyråd Silje Hjemdal å svare på Ina Roll Spinnangr og Annette Svaes kritikk av Bergens ekskluderende og nedverdigende behandling av syke rusavhengige ved å påpeke den selvfølgelighet at heroinassistert behandling ikke er noen mirakelkur. Det finnes dessverre ikke noen mirakelkur i rusomsorg. Som land må vi derfor nøye oss med å velge blant de tiltakene som virker bede enn andre. Heroinassistert behandling er et av dem.

I Bergen kjøres landets verste jernnevepolitikk. En poltikk hvor rusavhengige kjeppjages fra steder hvor de har mulighet til å kunne få kontakt med dem som hjelper dem til et bedre liv. En politikk hvor også de som forsøker å hjelpe - i strid med norsk lov - blir jaget vekk. En politikk hvor politiet presser rusavhengige til å godta bøter de ikke skulle hatt. Og ikke minst en politikk hvor politiet går straffeforfølger folk som ikke har gjort noe ulovlig kun fordi de har uttalt seg negativt om dagens politikk.

Resultatet er som forventet dødsfall og overdoser

Den Prøyssiske politikken som kjøres i Bergen er sterkt i strid med hvordan Norge ønsker å bli oppfattet internasjonalt. Norge har formannskapet i Europarådets narkotikasamarbeid - Pompidou-gruppen - i perioden 2015 - 2018. Formannskapet forvaltes av Statssekretær Astrid Nøklebye Heiberg. Da vi overtok formannskapet 19 november i fjor sendte departementet ut en pressemelding. I denne kunne vi lese at:

"Vi vil bruke formannskapet til å løfte debatten om en fremtidsrettet og kunnskapsbasert narkotikapolitikk i det internasjonale narkotikasamarbeidet [...] For Norge er menneskerettighetsperspektivet et retningsgivende utgangspunkt for narkotikapolitikken."

Byrådet i Bergen obviously didn't get the memo.

Når byråden skal skal prøve å pakke inn sin fordrivelsespolitikk prøver hun å selge de jordbærene hun har. Først kommer hun med det snodigste utsagnet mot heroinassistert behandling vi har lest på svært lenge:

"Tvert i mot viser nyere forskning at legemiddelassistert rehabilitering nok gir et bedre liv på mange områder, men kun et fåtall kommer i arbeid, da den enkelte sliter med en rekke sammensatte problemer som ikke løses med legemidler.Tvert i mot viser nyere forskning at legemiddelassistert rehabilitering nok gir et bedre liv på mange områder, men kun et fåtall kommer i arbeid, da den enkelte sliter med en rekke sammensatte problemer som ikke løses med legemidler."

Javelja. Et bedre liv er altså et tvert-i-mot-argument?  Det er selvsagt at ikke alle som er på legemiddelassistert behandling kommer i arbeid. Mange av disse har store problemer både som en følge av langvarig rusbruk og - for noen - som en årsak til at de begynte å ruse seg i første omgang. Å tro at man kan behandle noen av dem når folk er i en livssituasjon hvor det å skaffe seg narkotika utgjør hovedaktiviteten de fleste av døgnets tider er ikke bare i strid med sunn fornuft. Det er også forskningsfornektelse som ikke står et hakk tilbake for de såkalte klimaskeptikerne hennes parti også smykker seg med.

Så forsøker hun å vise at de har en politikk for å hjelpe folk. Det beste hun klarer å komme opp med er:

"Ser en på tjenestene vi har i dag, er det tydelig at dette [rehabilitering] tas på alvor. Det er flere tilbud som arbeider for å hjelpe deltagerne med å finne aktiviteter som gir en meningsfylt fritid. Lavterskeltilbudene og de ideelle organisasjonene er også uhyre viktige."

Tiltakene byråden peker på og i praktisk politikk benytter er med all mulig respekt ikke blant dem som virker. Tvert i mot velger byråden å benytte seg av de tiltak som passer hennes ideologiske agenda best og rusmisbrukerne dårligst.  Aktiviteter "som gir meningsfylt fritid" ser nok bra ut i byrådens handlingsplan, men det har begrenset verdi når rusavhengigheten kommer i veien.

Legemiddelassistert behandling er den eneste behandlingsformen som reduserer narkotikadødelighet. Legemiddelassistert behandling reduserer dødeligheten med 70 prosent. For en sykdom som dreper 2-3 prosent av sine ofre årlig er det fantastiske tall. For Norge som dreper mellom 2 og 300 våre opiatavhengige i overdose hvert år - flest i Europa - skaper det en moralsk forpliktelse.

Ut over å redusere dødelighet er det dokumentert at legemiddelassistert behandling reduserer kriminalitet, reduserer spredning av avhengighetssykdommen og øker andelen som er i jobb.

Kritikere av heroinassistert behandling blander sammen avhengighet med behov. Avhengighet er ikke kun at du behøver noe for å fungere, da ville vi alle vært avhengige av mat og vann. Avhengighet betyr tvangsadferd på tross av negative konsekvenser. Du fortsetter å skaffe deg en rus på tross av at det ødelegger livet ditt. Heroinassistert behandling erstatter avhengighet med et enkelt behov. Behovet for å ta en medisin for å unslippe abstinenser. Og det er ikke et problem så lenge man har en lovlig og trygg tilgang til medisinen sin.

Vi er AUFere og det er alle som vi kjenner

På denne bloggen har jeg hittil stort sett skrevet om drugs. Det er egentlig ikke fordi jeg er monomant opptatt av drugs som sådan.  Den såkalte krigen mot narkotika er et av verdenssamfunnets to største og dyreste feilgrep de siste 70 årene. Det andre er måten vi har håndtert - eller snarere ikke håndtert - fremveksten av militant Islam. Grunnen til at det er viktig å rette opp i dette er ikke først og fremst for at folk skal få lov til å "fathom hell or soar angelic" som Humphry Osmond uttrykte det. Grunnen til at det er viktig er at det internasjonalt ødelegger hele land, reproduserer fattigdom og slett ikke virker når det gjelder å få kontroll på forbruket. Når det er viktig å engasjere seg i dette så handler det om sosial rettferdighet. Det handler om å skape et samfunn hvor vi ikke dreper flere hundre av våre svakeste hvert eneste år for å opprettholde en illusjon om virksom politikk. 

I en verden hvor en milliard mennesker er underernærte og hvor seksti millioner mennesker er på flukt fra sine hjem  finnes det mange andre områder å ta ut sosialt engasjement på enn å være en del av narkotikakrigens fredsbevegelse.

I Norge er det lett. Norge er på mange måter et fint land. Vi kan skrive (nesten) hva vi vil uten å risikere livet. Når Statsministeren vår taper et valg erkjenner han umiddelbart nederlaget. Vi er så vant til at ting fungerer at vi noen ganger glemmer at det er viktigere for Norge at vi alle kan være sikre på at vi følger spillereglene enn hvem som faktisk vinner valget. 

Men dette kommer ikke av seg selv. Samfunnet vårt er avhengig av at folk engasjerer seg, stiller spørsmål, utfordrer sannheter og hjelper folk rundt seg. Spesielt er vi dønn avhengige av at unge mennesker gjør det. Noen gjør det gjennom å være frivillige på leksehjelpen til røde kors, noen jobber med å bryte ned etniske og religiøse skillelinjer og skape forståelse mellom folk. Og noen ungdommer engasjerer seg i politikk. 

I dag handler det om de siste. 

I dag for fire år siden fikk vi en påminnelse om at denne umistelige verdien ved vårt samfunn faktisk kan mistes. I to angrep mot Oslo og Utøya var det nettopp disse verdiene som ble satt under angrep. Angrepene mot Regjeringsapparatet var ille nok. En kraftfull terrorhandling. Angrepet mot Utøya var en tragedie av internasjonalt format. Det er publisert mange bilder - noen sterke og noen vakre -. For meg er det denne lille Instagram-posten som oppsummerer det hele best i sin meningsløse brutalitet. 



Det ungdommelige engasjementet gjerningsmannen angrep er kjernen av det samfunn vi ønsker å bygge. Et samfunn hvor engasjementet utøves på sommerleir og i studiesirkler istedet for i voldelige demonstrasjoner. Et samfunn hvor de personlige motsetningene mellom partiene ikke er sterkere enn at det er utbredt kryssekteskap på tvers av både politiske og religiøse skiller.

Skal vi vinne mot det gjerningsmannen sto for må vi tørre å ta debatten. Ikke den debatten om hvem som gjør hva galt og hvordan de på den andre siden av gjerdet ikke er noe å samle på, men den andre debatten. Den om hva det er som samler oss. Debatten om hvordan vi kan holde nivået av tillit og engasjement såpass høyt i samfunnet vårt at også neste generasjon av 14-åringer drar på sommerleir, enten på Utøya med AUF, på Hove med Unge Høyre eller hvor nå enn det skulle være. Vi må ta debatten om hvordan vi kan sikre at også neste generasjons politikere er vanlige folk som har funnet venner, løst verdensproblemer og kanskje brutt et og annet ikke spesielt alvorlig straffebud sammen med likesinnede i stedet for reproduserte privilegerte som du finner i så mange andre land i verden.

Samfunnet blir aldri bedre enn hvor bra det klarer å gjøre sine unge.

Derfor er det vi som gjennom livet har kranglet med AUFere på stand, vært i skoledebatter med AUFere, vært på fest med AUFere (og av og til fått lov til å bli med hun søte fra AUF hjem fra festen), skrevet debattinnlegg mot AUFere og til slutt sett AUFere vokse opp til å bli voksne politikere som tar ansvar både for byene de bor i og landet de bor på en dag som dette sier at vi alle er AUFere på tross av alt rart organisasjonen til tider kan finne på å si. Og akkurat derfor bør alle andre akkurat i dag si det samme. 

Døden kommer til Namsos

Så har det skjedd i Norge også. I Namsos er nå en 22 år gammel gutt død av det media velger å kalle syntetisk hasj. Begrepet syntetisk hasj er misvisende. Internasjonalt snakker man om synteiske cannabinoider, Dette fordi stoffet som produseres ikke er syntetisk fremstilt cannabis (hverken i marihuana- eller hasjform) men er syntetiske stoffer som knytter seg til Cannbinoidreseptorene i hjernen. Stoffet gir slik en rusvirkning som minner om Cannabis-rus, men har lite til felles rent kjemisk.

Det stoffet 22-åringen døde av er et designerdop kalt MDMB-CHMICA. Stoffet skaper rusvirkning gjennom å påvirke Cannabinoidreseptor 1. Voldsom aktivering av CB1 kan lede til farlig lavt blodtrykk under ruspåvirkningen og også blødninger. Det er derfor ekstra viktig å passe på dosering om man finner på å bruke stoffer som påvirker disse reseptorene. Ved vanlig Cannabis er dette ikke et praktisk problem. Det er ikke fysisk mulig å røyke nok til at belastningen skal medføre en farlig effekt. Underlaget fra legaliseringen av Cannabis i Oregon sier dette på en grei måte:

"In summary, enormous doses of Delta 9 THC, All THC and concentrated marihuana extract ingested by mouth were unable to produce death or organ
pathology in large mammals but did produce fatalities in smaller rodents due to profound central nervous system depression. The non-fatal consumption of 3000 mg/kg A THC by the dog and monkey would be comparable to a 154-pound human eating approximately 46 pounds (21 kilograms) of 1%-marihuana or 10 pounds of 5% hashish at one time. In addition, 92 mg/kg THC intravenously produced no fatalities in monkeys. These doses would be comparable to a 154-pound human smoking at one time almost three pounds (1.28 kg) of 1%-marihuana or 250,000 times the usual smoked dose and over a million times the minimal effective dose assuming 50% destruction of the THC by smoking. 

Thus, evidence from animal studies and human case reports appears to indicate that the ratio of lethal dose to effective dose is quite large.

This ratio is much more favorable than that of many other common psychoactive agents including alcohol and barbiturates (Phillips et al. 1971, Brill et al. 1970). 

 Ved syntetiske stoffer som påvirker reseptorene er forholdene helt annerledes. Stoffene kan påvirke enkeltreseptorer hardt i stedet for å ha en systemisk effekt. I tillegg er dosering vanskelig da stoffene varierer kraftig i renhet kombinert med at de er virksomme i svært små mengder. Stoffene har derfor vært involvert i flere dødsfall og mange sykehusinnleggelser. Stoffet er også kjent for å kunne utløse psykotiske episoder, tvangstanker og paranoia. For å gjøre en kort historie lang; du vil ikke ha dette i kroppen din.

Likevel øker bruken av disse stoffene kraftig over hele Europa og i Russland. Hvorfor? Svaret er som alltid at Kids wanna get high. En dårlig regulert farmasøytisk industri i Kina produserer stadig nye stoffer. Stoffer som marginalt er forskjellig fra de som er forbudt slik at de kan sende dem til Europa med påklistret merke "Research Chemical - Not for human consumption". Når stoffene har kommet til Europa spres de rundt. EMCDDA (European Monitoring Centre for Drug and Drug Addiction) beskriver det slik:

"Nye syntetiske cannabinoid-produkter som har dukket opp den senere tid, har tilført cannabismarkedet en ny dimensjon. Mer enn 130 ulike syntetiske cannabinoider er påvist i de senere år. De fleste av disse stoffene ser ut til å være produsert i Kina. Kjemikaliene sendes i pulverform til Europa, for så å blandes med plantemateriale og pakkes for salg som ?legal high?-produkter" 

Stoffene er billige å kjøpe. De er lette å smugle (ekte Cannabis tar plass og avgir en ganske lett gjenkjennelig lukt). Når brukerne velger å bruke disse stoffene er det ikke fordi de er førstevalget, men fordi de er det som er tilgjengelig og brukerne har ikke nok kunnskap om skadevirkningene.

Det som gjør dem tilgjengelig er mangelen på regulering av markedet - de steder hvor ekte Cannabis er greit tilgjengelig er bruken vesentlig lavere. Det som gjør at brukerne ikke har nok kunnskap er at svartmaling og propaganda i så mange år har stått i veien for nøktern informasjon. Vi har ropt ulv så mange ganger at når det de faktisk farlige stoffene kommer er det ingen som hører lengre. 

Budskapet vi har gitt våre unge i snart førti år er at Cannabis er like farlig som alle andre narkotika. Når da ungdommene finner ut sannheten, nemlig at Cannabis ikke er spesielt skadelig, har vi plassert oss selv i en situasjon hvor argumentet kjøres i revers. Vår informasjon til unge mennesker om Narkotika har vært en katastrofe. MDMA er ikke spesielt skadelig (likevel har myndighetene kjørt kampanjer om at det lager hull i hjernen din), LSD og andre psykedelika kan være sunt (likevel har myndighetene påstått at man blir gal og hopper ut av vinduet) og selv kokain er ikke så avhengighetsskapene eller skadelig som vi har påstått. Verdens helseorganisasjon oppsummerte på en grei måte hvordan vår narkotikainformasjon har vært i en rapport (som USA fikk stoppet publiseringen av ved å true med å trekke all funding til WHO om den ble publisert):

""Most programmes do not prevent myths, but perpetuate stereotypes and misinform the general public. [...] Such programmes rely on sensationalised, exaggerated statements about [drugs] which misinform about patterns of use, stigmatise users, and destroy the educator's credibility."

Denne undergravingen av egen troverdighet myndighetene har bedrevet og - om om man ser på FHIs behandling av LSD for eksempel - fortsatt bedriver tåler ikke den nye virkeligheten. Antallet nye psykoaktive substanser er nå i så stor vekst at dette er et tog som har forlatt platformen. EMCDDA sier det slik;

"Dagens europeiske narkotikamarkeder er i rask endring. Det skjønner vi av det faktum at det i 2014 ble oppdaget over 100 nye psykoaktive stoffer. [...] EUs system for tidlig varsling overvåker for tiden mer enn 450 nye psykoaktive stoffer."

Det er umulig å håndtere dette uten å snakke sant til brukerne. Skal vi stoppe dødsfallene må vi tørre å si "ikke bruk ulovlige stoffer, men om du først skal gjøre det er disse nokså trygge". Vi må gå fra nullvisjon til skadereduksjon. Norge er dessverre verstingen i klassen på dette området. Derfor dreper vi også flest. Bare de siste par årene har 30 mennesker dødd etter å ha inntatt PMMA i den tro at de har fått Amfetamin eller Ecstacy. Dette er fullstendig unødvendige dødsfall. Hvert eneste ett av dem er fullstendig unødvendige. På Ebay kan brukerne lett kjøpe testkits hvor de på et par sekunder kan få svar på om stoffet de har kjøpt er rent. Dette redder liv, men vi forteller ikke om det fordi det er å forlate nullvisjonen. På festivaler i sentraleuropa setter skadereduksjonsgrupper opp egne telt hvor folk som har kjøpt piller uten risiko for pågripelse kan komme bort og få pillene testet for innhold. Derfor dør ikke folk på festivaler i Portugal eller Nederland. Hos oss jager politiet istedet vekk folk fra tilsvarende skadereduksjonsorganisasjoner når de prøver å hjelpe heroinister over fra farlig sprøytebruk til tryggere heroinrøyking. Derfor har vi i Norge de høyeste overdosedødsfallene i Europa.

Egil André Kvelstad Myhre ble 22 år. Han var ingen tung rusmisbruker på vei mot LAR. Han var en vanlig gutt med livet foran seg. Det var ingen grunn til at han som en 22 år gammel gutt på fest skulle dø. Hadde han røyket cannabis på festen ville han vært i live og kunne startet opp de studier på HiNT som han hadde opptak på til høsten. Vi har ikke fått vite livssituasjonen til de 30 som har omkommet av PMMA de siste par  årene, men vi vet fra andre land hvem de ofte er. De er folk som 18-årige Ana Hick som bare skulle ut for å feire. Feire at hun var ferdig med første året på universitetet. Om Myhre og Hick og hvem som helst av de 30 navnløse PMMA-ofrene hadde visst hva de tok og dosen på det de tok ville de alle vært i live i dag. 

Overlege Andreas Westin har helt rett når han til Aftenposten sier at de nye syntetiske stoffene kommer til å medføre mange dødsfall i Norge i fremtiden. Du komer til å lese om flere som Egil Andrè og Ana i årene fremover. Når du gjør det skal du huske at hvert eneste av disse dødsfallene kunne vært unngått ved å gjennomføre de samme skadereduserende tiltak som man gjør i for eksempel Portugal. Det er ikke narkotikaen som dreper disse unge menneskene. Det er vår ideologisk forblindede narkotikapolitikk som gjør det. Det er unødvendig. Det er trist. Det er opprørende. Og det er som Thorvald Stoltenberg og Magnus Støre sier det menneskeofring.

 

 

Turn on. Tune in. Drop out.

Jeg har tidligere skrevet om skadevirkningene og forsiktighetsregler ved bruk av MDMA. oppsummert kan man si at MDMA ikke er farlig (i en normal betydning av ordet - alle menneskelige aktiviteter bærer i seg risiko) ved normal og ansvarlig bruk. Tidligere myter om at MDMA skader hjernen har stort sett blitt tilbakevist eller trukket tilbake av de originale forfatterne. Tilbaketrektningen ble forøvrig av Nature karakterisert som"one of the more bizarre episodes in the history of drug research". For å dokumentere at Ecstacy var farlig sprøytet forskeren (som hadde bygget hele sin karriere på å dokumentere at forskjellige drugs var farlig og så selge resultatene til amerikanske myndigheter) forsøksdyrene fulle med ekstremdoser av Metamfetamin, et helt annet og svært farlig stoff. Når han da ble oppdaget sa han "ups jeg hadde visst byttet om på eskene.

Denne falske studien som umiddelbart ble brukt for å lose gjennom den amerikanske Anti-Ecstacy loven. Dette fikk Nature til å på lederplass stille store spørsmål rundt amerikanske helsemyndigheters "ability to maintain its independence in the face of the immense pressures brought to bear by those who stand behind America's interminable 'war on drugs'."  Gitt at dette ike var den eneste episoden hvor helsemyndighetene hadde latt seg misbruke mente Nature at de - for å opprettholde sin troverdighet - "needs to safeguard its independence, rather than pander to the Bush administration's jihad against recreational drug use."

 Vi har den siste tiden i Norge hatt anspor av en lignende debatt. Folkehelseinstituttet publiserer såkalte faktaark om forskjellige typer rusmidler. Instituttest faktaark om LSD fremstår slett ikke som et evidensbasert informasjonsgrunnlag utgitt av en offentlig institusjon, men er til forveksling likt propagandamaterialet til Forbundet mot Rusgift og andre ekstremistorganisasjoner.

Oppsummert synes FHI å tro at:

- LSD er avhengighetsskapende (det er internasjonal enighet om at LSD ikke er avhengighetsskapende overhodet)

- LSD gir risiko for langvarig psykose (dette er en urban legend fra 70-tallet uten fnugg av dokumentasjon)

- LSD gir flashbacks definert av FHI som "en plutselig og kortvarig gjenopplevelse av rusen uten nytt stoffinntak" (dette er i stor grad en myte. HPPD finnes kanskje, men det er noe annet som jeg kommer tilbake til under.)

- Bruk av LSD under svangerskapet synes å være forbundet med en økt risiko for spontanabort og en høyere hyppighet av misdannelser hos fosteret. (Dette er fri diktning. Det finnes så og si ikke studier på bruk av LSD under svangerskap. Det som finnes konkluderer med at "animal studies on LSD have not shown adverse effects on pregnancy". Uansett; dette er ikke et poeng for å si at du skal trippe når du er gravid. Graviditet og rus hører ikke sammen. Snipp snapp. End of story. Det hadde bare vært fint om FHI kunne komme med det poenget uten å ljuge.)

Konfrontert med kritikk fra Andreas Wahl Blomqvist og Halvard Hårklau rører FHI noe voldsomt i sitt svar

For å komme seg rundt avhengighetsspørsmålet velger FHI først å definere avhengighet som "fortsatt bruk til tross for negative konsekvenser", en definisjon som plasserer alle som har gjort noe dumt i fylle men likevel tar en øl igjen ved en senere anledning som "avhengige". Jeg må som forfatter av denne bloggen under FHIS definisjon rett og slett da komme ut av skapet som alkoholavhengig. Etter først å ha beredt grunnen med det utvidede avhengighetsbegrep snur så FHI bevisbryrden på hodet. Det er ikke nok at det ikke finnes fnugg av dokumentasjon på at avhengighet kan oppstå. Det er tilstrekkelig for å konkludere med fare for avhengighet i et faktaark at det ikke er vitenskapelig dokumentert at ikke avhengighet "kan oppstå". Vitenskapsteoretisk er dette så far out at det hører hjemme på alternativmessa på Lillestrøm. Det er like umulig å dokumentere at avhengighet ikke kan oppstå som det er å dokumentere at man ikke kan bli avhengig av roselukting, turgåing eller tennis. Bertrand Russel (1872-1970) ble kjent i filosofikretser for å avkle denne stråmannsargumentasjonen ved å påstå at det flyter en tekanne et sted i rommet mellom jorden og mars. Det er åpenbart at det er den som fremmer en slik ekstraordinær påstand som må ha bevisbyrden, ikke den som er skeptisk til eksistensen av tekannen. Gitt at vi nå har mange titalls millioner LSD-brukere over snart femti år å ta av og fortsatt ikke har et eneste dokumentert avhengighetstilfelle er det de som hevder at avhengighet kan forekomme som må kunne substantiere en slik påstand.

Men det ordentlige rotet starter først når de skal respondere på det at flashbacks knapt forekommer de virkelig viser at de ikke vet hva de prater om. Lillana Bachs og Vigdis Vindenes fra FHI skriver følgende:

"Wahl Blomkvist og Hårklau påstår videre at forekomsten av uønskede flashbacks hos «friske individer» er ørliten. Den er i hvert fall hyppig nok til at den har fått en egen kode i det internasjonale diagnosekodesystemet DSM IV som «hallusinogen persisting perception disorder»."

 Flashbacks og HPPD er ikke det samme. Her har de altså slått opp i et referanseverk, funnet noe som ligner på det de har skrevet om og tenkt "jaja - det var sikkert det vi mente". Men det var det ikke. Flashbacks har FHI korrekt definert i faktaarket sitt som "en plutselig og kortvarig gjenopplevelse av rusen uten nytt stoffinntak". Dette vil de måtte lete seg både grønne og blå i litteraturen for å finne troverdig dokumentasjon på. HPPD som er definert i DSM IV er en tilstand hvor man etter bruk av psykedeliske stoffer i en tid etterpå endrer sin persepsjon på enkelte områder (farger kan bli sterkere, man kan se geometriske figurer om man lukker øynene og konsentrerer seg etc). Dette er milde ettereffekter som de fleste vil oppleve som positive og bevissthetsutvidende. De kommer ikke plutselig, de kommer ikke lenge etterpå og de går som oftest over etter et par dager. Det er uenighet i faglitteraturen om HPPD reelt finnes, eller om det vi egentlig har er en situasjon hvor folk gjenkaller minner etter en god opplevelse. Altså en mild form for dagdrømming. Uansett er det ikke farlig og går over av seg selv. 

FHI er ikke alene. Den offentlige helseinformasjon rundt rusmidler er generelt preget - ikke bar i Norge - av et lavt kunnskapsnivå kombinert med høy skråsikkerhet og dommedagstenking. De fleste ler i dag av filmen Himmel og helvete fra 1969 hvor et trekk Cannabis medfører at ungdommen umiddelbart reiser til København for å hoppe fra hustak i LSD-rus. Men den offentlige informasjonen har ikke beveget seg stort lengre. Jeg skal derfor her forsøke å gi en rundown på 1)hvor farlig er LSD, 2)Hvordan virker LSD og 3)Hva kan man bruke LSD til?

 

Hvor farlig er LSD? På en skala fra 1- 10: Null

La oss gjøre dette kort, greit og enkelt med konklusjoen først: LSD er ikke farlig (SE EDIT 1 UNDER). Null niks. Zap. Zip. Den Stratosen du sitter og spiser mens du leser dette innlegget? Way more dangerous. Legg den vekk! Kaffe fra Starbucks? I en helt annen liga.

Det er umulig å peke på et annet rusmiddel som er mindre skadelig (med et unntak og det er Psilocybin som er i samme kategori psykedelika).

Da jeg skrev om MDMA la jeg inn noen forsiktighetsregler både hva gjaldt bruksfrekvens og under konkret bruk. Med LSD kan du fint se bort fra disse.

Bruksfrekvens / avhengighet

Bruksfrekvens er sjelden en utfordring for noen brukere (med et mulig unntak av John Lennon som etter sigende skal ha tatt 1000 LSD-doser på noen få år, på de annen side må han tilgis det da både Working Class Hero, Imagine og flere andre klassikere ble skrevet med LSD-hjelp). Årsaken til at bruksfrekvens ikke er en utfordring er flere. For det første tar en LSD-tripp 12 timer. Det gjør at du må sette av dagen til trippen. Selv om mange andre rusmidler kan plassere deg i russituasjon i opptil 12 timer skjer dette ofte gradvis (kom igjen gutter; vi tar en øl/joint/pille til). Her må man ha bestemt seg i forkant for å sette av 12 timer til en LSD-opplevelse.  For det andre er brukerne klare over at LSD-opplevelsen sterkt påvirkes av omgivelsene (kommer tilbake til det under). Det innebærer at risikoen for "kjellerstuebruk" er lav i motsetning til feks Cannabis. Folk planlegger i forkant og drar på hytta eller lignende. For det tredje har LSD en voldsom toleranseutvikling. Etter å ha tatt LSD må du ha noen dagers pause for å få effekt av det igjen. Dagen etter må du ta nesten tre ganger så mye. Denne grafen viser det greit:

I praksis betyr dette at folk ikke utvikler et problematisk forbruk av LSD. Virkemåten i seg selv motvirker det. Når man da legger på at LSD ikke fungerer slik at det utløser fysisk avhengighet/craving (Avhengighet er et komplisert tema for en annen post, men om du vil lære litt og har et par dollar til overs kan du kjøpe dette kurset som gir en grei primer; en kjapp teaserreklame her) kan du anse LSD som totalt frikjent på bruksmønstersiden.


Fare for overdose / forgiftning
La meg gjenta: LSD er ikke farlig. Man måler dødelighet av et stoff i LD50 - altså den dosen som skal til for å drepe halvparten av dem som får dosen. Infographicen under setter LD50 i perspektiv ved å vise den for noen ting vi ofte putter i oss:


Det har ikke vært mulig å finne LD50 for LSD. Det er så godt tolerert av kroppen at man har kunnet pøse på med doser som ligger på en annen planet fra normal brukerdose uten at brukeren hverken dør eller får andre negative effekter. En vanlig 2015-brukerdose av LSD ligger på 100 microgram. Folk bruker rekreasjonelt opptil 10 ganger dette nivået uten problemer (kommer tilbake til bruk under).  Det høyeste dokumenterte tilfelle av LSD-bruk i historien var 8 personer (4 menn og 4 kvinner) som sniffet LSD i pulverform i den tro at det var kokain. Ikke bare overlevde alle sammen, men "without residual effects". De kunne gå hjem selv.  Ingen vet eksakt hvor mye de fikk i seg, men basert på blodprøver som viste  "plasma levels of 1000 - 7000 μg per 100 mL blood plasma" kan vi regne med at de lå på ca 250 milligram(!) per person. Dette tilsvarer tjuefemtusen ganger vanlig brukerdose. Om vi krysskjører rusmidler og sier at en vanlig kveld ute inneholder 5 øl og at det tilsvarer 100 microgram LSD tilsvarer dette at du skulle kunne drikke 125 000 pils på en kveld og likevel ta taxi hjem 12 timer etterpå. Utenfor den vitenskapelige litteraturen eksisterer det også fortellinger om såkalt Thumbprinting. Mye av LSD i USA ble i en periode distribuert av miljøet rundt Grateful Dead (For mer info les denne boken) . For å komme inn i de "innerste gemakker" i distribusjonsringen måtte man ta et såkalt thumbprint. Det innebar at man stakk tommelen oppi en boks med LSD i krystallform slik at man fikk et tynt lag med LSD på tommelen som man slikket av. Det gir et LSD-inntak på ca 20-40 milligram, altså opp til fire tusen ganger vanlig dose. Dette var en svært effektiv måte å forhindre politiinfiltrasjon. Distributørene hadde eksperimentert nok til å vite at det var ufarlig. Ingen fra law enforcement turde på noe tidspunkt å ta en slik dose for å vise seg verdige da de trodde det ville drepe dem.

I kontrollerte apeforsøk har man injisert med sprøyte 1mg LSD per 1 kilo kroppsvekt (altså ca 100 mg LSD) "without any lasting somatic effects". Den eneste gruppen dyr man klarer å få til å dø noe særlig av LSD synes å være kaniner. Selv de har en LD50 på 0,3 milligram per kilo kroppsvekt. Om en sunn kanin veier ca 2 kilo innebærer det at du må opp på 6 ganger vanlig menneskelig dose for å kverke halvparten av dem. Oversatt til alkohol igjen ca 30 halvlitere per kanin. Skål.


langtidseffekter / kognitive problemer 

Der alkohol kan gi demens og sigaretter i tillegg til kreft, kols og annet svineri også kan gi kognitive problemer er det ikke dokumentert slike negative langtidsrisiki ved LSD-bruk. Tvert i mot er LSD assosiert med etterfølgende økt kreativitet (tenk John Lennon igjen) og problemløsing (tenk Steve Jobs). på populasjonsnivå  er det slik at man kan si at mennesker som har en LSD-historie har noe lavere risiko for psykiske problemer enn mennesker som ikke tar det. 

 

Hvordan virker LSD?

Så. Nå når vi har ryddet LSD-propagandaen ut av veien og er enige om at stoffet ikke er farlig kan vi snu oss litt rundt til hvordan det virker og hva det faktisk er. Jeg skal ikke gå gjennom hele historien. Den er så fascinerende at den krever en egen post.

LSD er en syre som ble oppdaget av Albert Hoffman i 1938. Det tok noe tid (til 19. april 1943) før han skjønte hvordan det virket. I påvirket tilstand syklet han hjem. Dagen kalles derfor fortsatt for sykkeldagen.  

LSD binder seg til Serotoninreseptorene i hjernen. I MDMA-posten beskrev jeg hvordan disse virket. Merk at LSD ikke gjør som MDMA og forårsaker utløsing av serotonin. LSD legger seg selv inn i stedet for serotonin i reseptoren. Byggeklossen passer. Man bruker derfor ikke opp noe av kroppens serotoninlagre ved LSD-bruk.

Jeg skal forsøke å gi en kort forklaring på hvordan LSD virker på hjernen. (SE EDIT 3 UNDER - Vitenskapen beveger seg fort.) Robert Carhart-Harris (merk dette navnet; nobelpris in the making) ved Imperial College i London driver akkurat nå MR-basert forskning for å få ennå mer kunnskap. (En fin gjennomgang av forskningen hans her). De gir pasienter LSD og legger dem inn i MR-maskiner som ser på hvordan hjernen jobber annerledes under påvirkning av LSD vs normalt. 

Kort fortalt har hjernen flere seksjoner med distinkte oppgaver. Prefrontal cortex og anterior cingulate cortex jobber for å regulere vår adferd og sortere våre sanseinntrykk. Fungerer disse områdene dårlig er det assosiert med adferdsproblemer. Barn med ulike nevropsykiatriske tilstander, som for eksempel ADHD, risikoatferd og atferdsproblemer, har ofte avvik der. Utfordringen går imidlertid også andre veien. Vi utsettes for så mye sanseinntrykk at disse områdene sorterer mesteparten bort. Med et bilde er disse områdene portvakten som jobber med å sørge for at ting fungerer omtrent som i går og at ingen ting skjer som rokker med det vante. Når LSD binder seg til serotoninreseptorene i hjernen medfører dette redusert aktivitet i disse to områdene. Portvakten blir sløvere. Dette igjen medfører (om man ser på forelesningene til Carhart-Harris har han noen fine slider om dette) at deler av hjernen som vanligvis ikke snakker så mye sammen får kontakt igjen. Sannsynligvis skjer dette fordi man tilnærmer seg sanseinntrykk med nysgjerrighet. Portvakten sitter ikke der for å fortelle deg at "dette så du i går, dette er bare et tre" - du må finne det ut på nytt. Man introduserer altså en påtvunget kreativ tilstand. Å leve sånn hele livet ville vært voldsomt slitsomt. Å ha det slik noen timer åpner opp for muligheten til å se verden fra en litt annen vinkel enn det man vanligvis gjør. 

 

Hvordan bruke LSD

Rekreasjonelt/festligheter

De fleste bruker LSD på gøy. De fleste bruker de fleste rusmidler på gøy. Selv om MDMA kan hjelpe mot PTSD vil de fleste bruke det for å ha det gøy med vennene sine. Det er helt fint. Om man bruker LSD på moro bør man likevel være oppmerksom på noen forhold, hovedsakelig, set, setting og dose.

Begrepene Set and setting ble introdusert av den amerikanske Harvardpsykiateren Timothy Leary for å beskrive bruk av psykedelika. (SE EDIT 4 UNDER) Hans hypotese var - og Carhart-Harris sin forskning støtter opp om det - at det LSD og andre psykedelika gjør kun er å åpne opp (i moderne terminologi altså dempe aktiviteten i prefrontal cortex og anterior cingulate cortex). I öppna landskap kan sinnet gå i mange retninger. For å sikre at opplevelsen er postitiv må man ha kontroll på sin egen innstilling til opplevelsen (set). og sikre at man har hyggelige og gode omgivelser (setting). Tar man LSD med et positivt sinn, sammen med folk man liker og i omgivelser man synes er hyggelige er man nesten garantert en hyggelig opplevelse som man kan se tilbake på med glede. Tar man LSD i kjipe omgivelser, med sure folk og med en dårlig innstilling er det en risiko for at hjernen når den skal nyfortolke sanseinntrykk gjør det på en negativ måte. Verden kan oppleves truende og man kan bli redd eller lei seg. Dette er det man historisk har kalt bad trips. Kommer man i den situasjonen må man da erindre disse ordene "set" og "setting" og forsøke å endre på det ved for eksempel å gå en tur eller minne seg selv på at det bare er LSDen som gjør at man opplever ting slik man gjør det akkurat nå. De fleste klarer å bytte retning på sin trip slik at opplevelsen blir positiv likevel ved å gjøre dette.Selv for dem som ikke klarer det med en gang vil det som oftest være slik at det kun er en liten stund på virkningsplatå man har det slitsomt.  Den siste delen av turen er man uansett bare glad og fornøyd - LSD har også en oppstemthetsvirkning. Virkningsgraden ser omtrent slik ut (varierer selvsagt litt fra person til person):



Når det gjelder dose er dette et spørsmål om hvilken virkning man ønsker å oppnå. Som nevnt over er ikke LSD farlig uavhenging av dose. Man kan stappe i seg nesten hva som helst uten at det er giftig. MEN: rusvirkningen kan være nokså forskjellig basert på dose. Den normale 2015-dosen på 100 mikrogram er så lav at problemstillingen bad-trip i realiteten er ikke eksisterende (SE EDIT 2 UNDER - ikke eksisterende er litt voldomt. Uvanlig vil være et bedre ord.). På internet verserer denne oversikten av de forskjellige dosenivåene. Siden den kun er basert på subjektive erfaringer fra en poster og så spredd er det umulig å gå god for det som skrives. Imidlertid refereres den til mer eller mindre overalt på internet og gås "god for" av andre erfarne brukere. Man kan slik sett si at den har gjennomgått en slags brukerbasert peer review. Skal man tro den kan man oppleve noen relativt tøffe opplevelser på veldig høye doser. Det samme rådet gjelder derfor her som det gjør med alle andre drugs; start low and take it slow. Første gang bør være en lav dose (maks 110 microgram) slik at man venner seg til en rus som er annerledes enn den alkoholrus man tidligere har opplevd. Så kan man t ade derfra. Ønsker man å eksperimentere med høye doser bør man ha noen sammen med seg som ikke har tatt noe og som kan passe på en om opplevelsen blir tøff og vanskelig (brukerchartet anbefaler en slik "sober sitter" fra 400 microgram. Dette handler ikke om de urbane legendene om folk som tror at de kan fly og hopper ut av vinduer og slikt (dette er bare sprøyt og har så vidt vi vet aldri skjedd), men mer om at man kan bli redd og lei seg om man bommer på "set" og "setting" og på grunn av den høye dosen kan ha litt problemer med å hente seg inn en liten stund. Da kan det være greit å ha noen å holde i hånda en times tid til det går over. Er man kun ute etter rekreasjonell gøy er det egentlig ikke noen vits i å gå opp på slike doser uansett. Man klarer seg fint med opp til 200 mikrogram hvor man vil kunne ha opplevelser av økt kreativitet, høyere forståelse av musikk, etc etc uten å risikere tøffe ting.

Meditasjon/spirituell vekst

De rekreasjonelle brukerne av LSD kan deles i to grupper. Gruppen over er nok den største. De vil ha det fint på en festival eller oppleve nye ting med vennene sine. Mange opplever imidlertid at dette ikke er nok. Den effekt LSD har på hjernen kan på mange måter sammenlignes med den effekt man vil få av dyp meditasjon. Jeg skal ikke skrive "F**k mindfulness", men det er liten tvil om at effekten man får av LSD brukt riktig overstiger den positive effekt man kan få av meditasjon, om man ikke da velger å dedikere livet sitt til å bli Buddhistisk munk, med liten innsats og lav risiko. Forresten, når det gjelder Buddhistiske munker så er det nå en stor debatt gående i Buddhistiske miljøer i verden rundt psykedelika. En god bok på dette er Zig Zag Zen. The dirty secret er nemlig at du har gjort deg fortjent til finnerlønn om du klarer å finne en vestlig Buddhistisk lærd som ikke benyttet psykedelika i form av LSD, DMT eller andre ting for å komme seg til det nivået vedkommende er på nå. Det skal ikke så mye mer enn en liten titt på Tibetansk Buddhistisk kunst og hvilke stoffer plantene som vokser i regionen ínneholder for å legge  to og to sammen når det gjelder hvor Dalai Lamaens innsikter kommer fra. 

Dalai Lamas gamle livvakt og favorittmunk Sam Harris sier det slik:

Many people wonder about the difference between meditation (and other contemplative practices) and psychedelics. Are these drugs a form of cheating, or are they the only means of authentic awakening? They are neither. All psychoactive drugs modulate the existing neurochemistry of the brain?either by mimicking specific neurotransmitters or by causing the neurotransmitters themselves to be more or less active. Everything that one can experience on a drug is, at some level, an expression of the brain?s potential. Hence, whatever one has seen or felt after ingesting LSD is likely to have been seen or felt by someone, somewhere, without it.

However, it cannot be denied that psychedelics are a uniquely potent means of altering consciousness. Teach a person to meditate, pray, chant, or do yoga, and there is no guarantee that anything will happen. Depending upon his aptitude or interest, the only reward for his efforts may be boredom and a sore back. If, however, a person ingests 100 micrograms of LSD, what happens next will depend on a variety of factors, but there is no question that something will happen. And boredom is simply not in the cards. Within the hour, the significance of his existence will bear down upon him like an avalanche. As the late Terence McKenna[4] never tired of pointing out, this guarantee of profound effect, for better or worse, is what separates psychedelics from every other method of spiritual inquiry."

Harris har også en interessant betraktning rundt Psykedelika/LSD-bruk vs andre drugs i forhold til akkurat dette med spirituell vekst og det å bli voksen.

I have two daughters who will one day take drugs. Of course, I will do everything in my power to see that they choose their drugs wisely, but a life lived entirely without drugs is neither foreseeable nor, I think, desirable. I hope they someday enjoy a morning cup of tea or coffee as much as I do. If they drink alcohol as adults, as they probably will, I will encourage them to do it safely. If they choose to smoke marijuana, I will urge moderation. Tobacco should be shunned, and I will do everything within the bounds of decent parenting to steer them away from it. Needless to say, if I knew that either of my daughters would eventually develop a fondness for methamphetamine or crack cocaine, I might never sleep again. But if they don?t try a psychedelic like psilocybin or LSD at least once in their adult lives, I will wonder whether they had missed one of the most important rites of passage a human being can experience."

 Dette får meg til å erindre en samtale jeg en gang hadde med Dr. Amrito, den Indiske guruen Oshos personlige lege. Han sa til meg at "You know [Aftenstierne], this is humanity´s dark secret. We all walk around half asleep. And we never talk about it. When was the last time someone walked up to you on the street and asked - are you sleeping to? Are you to walking through life without experiencing it?." Det ble en lang samtale.  Slik som våre liv har blitt med tidsklemme og onlinetid, fritidsaktiviteter og jobb flyter vi gjennom livet uten egentlig å leve? De som velger å bruke LSD (og andre psykedelika) spirituelt bruker det for å i seg selv en periodisk oppvåkning. De bruker det altså på samme måte som menneskeheten i alle år har brukt religion, bønn og meditasjon. 

 

Behandling

Jeg har ofte betraktet de tidligere alkoholikere i evangeliesenteret og frelsesarmeen og tenkt at behandlingen de har fått rett og slett har vært å gi dem noe annet enn alkohol som har vært viktig i livet deres. Gitt psykedelikas spirituelle - tilnærmet religiøse - natur er det derfor ikke rart at LSD er voldsomt effektivt ved behandling av avhengighetslidelser som for eksempel alkoholisme. Bare en behandling med LSD har større tørrleggingseffekt (ca halvparten) enn noen av de behandlingsprogram som brukes i dag til voldsom kostnad (ca en fjerdedel). I Acid Test beskriver Tom Schroder hvordan skillet mellom den halvparten som lot seg tørrlegge og den andre var om de hadde hatt en eksistensiell opplevelse da de tok stoffet. Gitt dosechartet over og hvor trygt det er er den logiske konsekvensen at store deler av den andre halvparten også kan tørrlegges om man øker dose og antall behandlinger.

Depresjon virker på mange måter. En av dem er at "portvaktene" i hjernen låser seg fast. De har vent seg til å fortolke sanseinntrykk negativt og fortsetter med det. Alt blir trist. Når LSD lar oss gi portvakten litt ferie og slik sett reorganisere hvordan vi fortolker virkeligheten er LSD og andre psykedelika noe av det mer lovende vi har for behandling av depresjon.

En av de tøffeste tingene som skjer med oss her i verden er å dø. Etterhvert som befolkningen blir eldre kommer vi i den situasjonen at flere vil måtte konfrontere døden. Vi dør saktere enn før. Der du tidligere klappet sammen med hjertefeil på gata får du nå vite at du har et år igjen å leve. Forskning gjort på psykedelika viser at det er det aller mest lovende vi har for å hjelpe folk å møte døden. The New Yorker har beskrevet det slik i intervju med en av forskerne:

"I don?t want to use the word ?mind-blowing,? ? Griffiths told me, ?but, as a scientific phenomenon, if you can create conditions in which seventy per cent of people will say they have had one of the five most meaningful experiences of their lives? To a scientist, that?s just incredible.?

Incredible indeed. Nå som den første generasjonen av narkokrigere er pensjonister og snart døde kan vi igjen begynne å se rasjonelt på disse substansene. LSD er i strid med faglig konsensus plassert på nivå 1 i FNs psykotropkonvensjon (noe som fikk psykiatere verden over til å gråte av fortvilelse da de mistet det eneste stoffet som faktisk hjalp pasientene i stedet for å sløve dem ned). Dette har i over 30 år vanskeliggjort forskning. Den nye generasjonen av fagfolk aksepterer ikke det lengre og en reklassifiserign kan kanskje komme allerede i 2016.

I mellomtiden: Turn on. Tune in. Drop out.

 

----------------------------------------

EDIT ETTER FEEDBACK:

 

Som alltid når jeg skriver om konkrete substanser kommer det inn en del tilbakemeldinger. Akkurat som ved MDMA kommer de fra folk som har erfaring med substansene og som synes jeg kan være mer nyansert. Her har det vært noen gode poenger.

1. LSD er "ufarlig". Ufarlig er et skummelt ord. Ingenting i verden er ufarlig. I en kronikk i VG oppsummerer forskerne Teri Krebs og Pål-Ørjan Johansen på en god måte det jeg mener med ufarlig: "Eksperter på feltet er enige om at psykedelika ikke forårsaker avhengighet, eller skader hjernen eller andre deler av kroppen.". I lekmannstermer oversettes det til "ufarlig". Så er det slik at alle menneskelige aktiviteter bærer i seg risiko. Man kan ha ubehagelige opplevelser på LSD. Spesielt følsomme kan oppleve at minnet om en slik ubehagelig opplevelse er noe de synes er slitsomt å bære med seg.

2. Dosering. Jeg skriver over at dosering under hundre mikrogram bør gjøre at du neppe kommer i en situasjon med negative opplevelser. Det er likevel ingen 100% garanti. Brukere deler erfaringer på nettsteder som Erowid, Shroomery og andre. Det at det knapt deles negative opplevelser på et så lavt dosenivå innebærer ikke at det ikke kan forekomme. Det skal brukere vite.

3. Virkemåte: Vi er begynnelsen av å skikkelig skjønne hvordan LSD virker på hjernen i detalj. Det er et felt under stadig utvikling. Den forklaringsmodell jeg viser til kommer fra Imperial College i London. Den har ikke en 100% oppslutning blant alle vitenskapsfolk ennå og har ikke et omfang studiemessig som gjør at man kan sette 2 streker endelig under svaret. Her må man stay tuned. Om fem år kan forklaringsmodellen være vesentlig revidert eller endog forkastet. (Dette er noe av det som gjør vitenskap gøy!)

4. Tim Leary; Leary er en rød klut for mange. Han var en raring som med sin personlige stil fikk mange mot seg. På et tidspunkt ble han endog utropt til å være den farligste mannen i USA av President Nixon. Mange ansvarlige brukere av LSD føler at referanser til ham er referanser til en uansvarlig kultur de ikke opplever å være en del av. De bruker LSD for å øke sitt velvære, ha gode opplevelser og styrke sin mentale helse. Jeg ser et poenget. Når jeg referer til ham er ddet mest på gøy. Fyren er en del av vår historie og en fascinerende karakter. Men ta ham for det han var. 

Kringsatt av fiender - gå inn i din tid!

I løpet av de siste årene har det vært en fantastisk utvikling for LHBT-personers rettigheter. I land etter land gis LHBT-personer samme rettigheter som straighte. Til og med i katolske Irland stemte velgerne tidligere i år så kraftig for like rettigheter at likestillingsministeren sendte ut følgende på Twitter:


Næringslivsledere som for eksempel Tim Cook har endelig funnet det trygt å komme ut offentlig med sin legning. Den offentlige aksepten av homofili har kommet så langt at selv KrF her hjemme på berget har beveget seg fra skamløst å mobbe sin egen ungdomspartileder ut av partiet da han sto frem som homofil i 1992 til nå å ha en ungdomspartileder som åpent støtter homofiles rett til både ekteskap og adopsjon.

Og forrige uke brast endelig demningen i USA. Og den brast skikkelig. Amerikansk høyesterett hadde foran seg en sak hvor to homofile som kom fra Ohio hadde giftet seg i Maryland hvor homofile ekteskap var tillatt. Da den ene døde av ALS ønsket den andre å ha sitt navn på dødsattesten. Dette ble han nektet. Prosessen endte opp i Court of Appeals for the Sixth Circuit hvor konklusjonen ble at det ikke var nødvendig etter Grunnloven for Ohio å respektere Marylands ekteskapslovgivning. Høyesterett kunne valgt en mellomvei hvor man sa at stater er forpliktet til å respektere ekteskap inngått i andre stater. Det ville for alle praktiske formål medført legalisering av homofile ekteskap i USA. Men Høyesterett valgte i stedet å hoppe over gjerdet der hvor det var høyest. I stedet for å gjøre dette til en sak om delstatenes plikt til å godkjenne hverandres rettsavgjørelser (som ville vært den føderalistiske løsningen) valgte retten å gå rett inn og erklære forbud mot likekjønnet ekteskap som diskriminering i strid med helt grunnleggende individuelle rettigheter,

Når Høyesterett da skal begrunne sin avgjørelse blir det nesten poetisk:

The centrality of marriage to the human condition makes it unsurprising that the institution has existed for millennia and across civilizations. Since the dawn of history, marriage has transformed strangers into relatives, binding families and societies together. Confucius taught that marriage lies at the foundation of government. [...] The nature of marriage is that, through its enduring bond, two persons together can find other freedoms, such as expression, intimacy, and spirituality. This is true for all persons, whatever their sexual orientation. 

No union is more profound than marriage, for it embodies the highest ideals of love, fidelity, devotion, sacrifice, and family. In forming a marital union, two people become something greater than once they were. As some of the petitioners in these cases demonstrate, marriage embodies a love that may endure even past death. It would misunderstand these men and women to say they disrespect the idea of marriage. Their plea is that they do respect it, respect it so deeply that they seek to find its fulfillment for themselves. Their hope is not to be condemned to live in loneliness, excluded from one of civilization?s oldest institutions. They ask for equal dignity in the eyes of the law. The Constitution grants them that right.

The judgment of the Court of Appeals for the Sixth Circuit is reversed. It is so ordered.

 

Dette er etter alle solemerker slutten på diskusjonen i den vestlige verden. Noen land vil fortsatt bruke litt tid, men historien er ikke på deres side. Å diskriminere mot homofile er nå klart plassert sammen med all annen rasisme der det hører hjemme. 

Det var interessant i etterkant å følge reaksjonene. Nesten alle store Amerikanske selskaper skiftet logoene sine over til å bli regnbuefarvede. Gikk man inn på Facebook kunne man se at halve vennelista hadde regnbuefargede profilbilder. Flott. Alle som gjorde dette denne uken skal få et klapp på skulderen for det. Det er riktig, det er bra og det viser at man står på riktig side av historien. 

 

Men likevel.

Det er et men. Jeg dumpet tilfeldig over en bloggpost fra Scott Aaronson i går.  Han skriver:

[S]eeing my Facebook page light up with an endless sea of rainbow flags and jeers at Antonin Scalia, there?s something that gnaws at me. To stand up for Alan Turing in 1952 would?ve taken genuine courage. To support gay rights in the 60s, 70s, 80s, even the 90s, took courage. But celebrating a social change when you know all your friends will upvote you, more than a decade after the tide of history has made the change unstoppable? It?s fun, it?s righteous, it?s justified, I?m doing it myself. But let?s not kid ourselves by calling it courageous.

Do you want to impress me with your moral backbone? Then go and find a group that almost all of your Facebook friends still consider it okay, even praiseworthy, to despise and mock, for moral failings that either aren?t failings at all or are no worse than the rest of humanity?s. (I promise: once you start looking, it shouldn?t be hard to find.) Then take a public stand for that group.

Aaronson har åpenbart rett. Den holdningsmessige utviklingen har vært så sterk i den vestlige delen av verden at det moralske kompaset har skiftet retning. Det å være for homofile rettigheter har skiftet fra å være aksepterende i møte med en avvikende og potensielt samfunnsnedbrytende livsstil til å være en som ikke vil være slem mot folk. Å være pro rettigheter har havnet i samme kategori som kildesortering, være mot rasisme og snill med dyrene. (By all means; dette gjelder ikke utenfor vår helt spesifikke vestlige sfære. Man trenger ikke dra lengre enn til Russland eller Tyrkia for å se forferdelig undertrykking og Pride i Latvia måtte ha politibeskyttelse mot fysiske angrep.)

Men i vårt vestlige hjørne er skiftet komplett. Den fantastiske Nate Silver har en god gjennomgang av holdningsendringene (i USA, men det han skriver fremstår nokså alment også for Europa). I 1989 støttet 12% homofile ekteskap. I dag ligger støtten i USA på 60%. Denne grafen viser godt hvordan stemningsskiftet har vært:



Dette er et for stort skift til å kunne forklares med at gamle forstokkede folk dør og blir erstattet av yngre og mer liberale mennesker. Det har selvsagt også skjedd, men folk har massivt skiftet oppfatning. Silver er født i 1978. En som ham ville hatt 45% sannsynlighet for å støtte homofile ekteskap i 2004. I 2014 vil en født i 1978 ha 63% sannsynlighet for det samme. 



Etterhvert som dette toget ruller fremover vil støtten i befolkningen ære så stor at det vil være umulig å gå til valg nasjonalt i USA uten å støtte homofile ekteskap. Moderate republikanske kandidater som Jeb Bush og Marco Rubio veier sine ord på gullvekt vel vitende om at 2016 er det siste valget de kan ha det standpunkt de nå har. 

Tilbake til Aaronson. Hva er vår tids LHBT-personer? Hvem befinner seg nå i 1989 og venter på skiftet hvor vi endelig skal begynne å behandle også dem med den respekt og verdighet de fortjener?

Ole Martin Moen, filosof på Universitetet i Oslo foreslo på Facebook følgende:

"You might start with non-offending pedophiles, sex sellers, sex buyers, people into BDSM, Illegal immigrants, human trafficking organizers, organ traders, low IQ people, illegal medical practitioners, and recreational drug users."

 

Alle disse gruppene er gode kandidater. Antar Moen har et lite bias for ikke-overgripende pedofile siden han har investert tid i å skrive en eminent artikkel om emnet. (Den tabloide VG-versjonen; folk som er født med en legning som gir dem store utfordringer her i livet og som velger å håndtere det på en måte hvor de ikke skader barn, men i stedet lever normalt i samfunnet fortjener vår respekt og vår støtte - ikke vår fordømmelse.Et argument det er fryktelig vanskelig å være uenig i.)

Jeg velger å ta tak i hans siste gruppe - "recreational drug users". Vi har vårt samfunn en betydelig minoritet som er rekreasjonelle brukere av andre stoffer enn alkohol. Denne minoriteten er fortsatt i en absurde situasjon at den straffeforfølges for sin personlige livsutfoldelse. Merk; jeg snakker ikke her om de narkomane. Flere og flere har over de senere årene blitt enige i at det å straffeforfølge narkomane for deres rusbruk er å straffeforfølge helseproblemer. Nei; jeg snakker om dem som bruker andre rusmidler enn alkohol på samme måte som majoriteten bruker alkohol.  

Denne gruppen har noen kjennetegn ifølge Eus overvåkingsenter for narkotika. Kjennetegn som tyder på at rekreasjonell narkotikabruk er en viktig del av det å bli voksen for en gruppe av befolkningen som ligger på rundt 10% (altså samme størrelse som den homofile minoriteten). Det er den samme gruppen som velger å gå mye ut i ungdomstiden. "Surveys carried out in nightlife settings have shown lifetime prevalence for ecstasy as high as [...] 85 % in London. (Vi har ikke tilsvarende tall for Norge, men kloakkanalysene tyder på at MDMA-bruken er høyere i Oslo enn i London)" Når man har funnet ut av sin identitet og skal over til å ta ansvar for hjem og familie faller bruken. Overvåkingsorganet skriver:

"Surveys in a number of EU Member States consistently reveal that most recreational drug use is part of a balanced consumer lifestyle ? and limited to a particular phase in a young person?s life before work and family responsibilities take over"

 Det er altså en betydelig gruppe mennesker (i større grad menn enn kvinner og med hovedvekt på perioden fra 20-30) som bruker psykoaktive stoffer i sin identitetsdanningsprosess. De bruker det som sosialt glidemiddel (MDMA gjør at du jevnt over blir åpnere for kontakt med nye mennesker og slik kan knytte nye vennskap) og de bruker det i søken etter opplevelser med mening i en stadig mer rasjonalistisk og sekulær verden.

Denne søken etter lykke gjennomføres uten bruk av vold, skjer på steder kulturens medlemmer selv aktivt oppsøker (festivaler eller MDMA-vennlige klubber etc) og har vesentlig færre helseproblemer tilknyttet seg en for eksempel den homofile kulturen hadde for 30 år siden Fallet i helseproblemer tilknyttet homsekulturen har forøvrig sterk sammenheng med at den har kommet opp fra undergrunnen, slik at de gode diskusjonene om kondombruk og helse har kunnet bli tatt uten skam. En tilsvarende diskusjon med den psykoaktive kulturen er vanskelig da myndighetene her i stedet satser på skrekkpropaganda og moralsk fordømmelse.

Det er vanskelig å forstå med hvilken moralsk rett samfunnet - med trussel om straffeforfølgelse - kan forfølge disse menneskene kun basert på at de har valgt en minoritetsvei til voksenlivet. 

Noen avsnitt over den panegyriske hyllesten til ekteskapet skriver Amerikansk høyesterett et avsnitt som på mange måter er viktigere juridisk.

Først slår den fast at  "The Constitution promises liberty to all within its reach, a liberty that includes certain specific rights that allow persons, within a lawful realm, to define and express their identity. (min understreking). og at "Under the Due Process Clause of the Fourteenth Amendment, no State shall "deprive any person of life, liberty, or property, without due process of law." The fundamental liberties protected by this Clause include most of the rights enumerated in the Bill of Rights.[...]. In addition these liberties extend to certain personal choices central to individual dignity and autonomy, including intimate choices that define personal identity and beliefs. (min understreking igjen).

 Samfunnet har ikke kommet dit ennå at vi respekterer at valg om å bruke psykoaktive stoffer i prosessen med å bli voksne er ligger innenfor hver enkelts "individual dignity and autonomy" og er et "intimate choice that define personal identity and beliefs". Et valg hver enkelt må kunne ta for å selv kunne "define and express their identity."

Det betyr ikke at vi ikke kommer dit. Det mest spennende og juridisk nyskapende utsagnet i hele dommen kommer et par avsnitt lengre ned. Dommer Kennedy skriver i sitt flertallsvotum at:

"The nature of injustice is that we may not always see it in our own times. The generations that wrote and ratified the Bill of Rights and the Fourteenth Amendment did not presume to know the extent of freedom in all of its dimensions, and so they entrusted to future generations a charter protecting the right of all persons to enjoy liberty as we learn its meaning. When new insight reveals discord between the Constitution?s central protections and a received legal stricture, a claim to liberty must be addressed."

Amerikansk Høyesterett har aldri tidligere så tydelig sagt at rettighetene skal ses som en rettslig standard som vil være i utvikling over tid. En gang i fremtiden når vi ikke lengre er i 1989, men har kommet til 2015 hva gjelder også denne minoritetens rettigheter kan en fremtidig Amerikansk Høyesterett komme til å trekke frem dette utsagnet og slå ned på narkotikaforbudet for det det egentlig er; usaklig forfølgelse av en minoritet.

Do it again

Forskning.no forsøker å redde stumpene etter å ha bistått NTNUs historieforfalsking i en serie tendensiøse artikler. Uten å bli helt revet med i Ecstacypopulærkulturen var det en og samme sang som nynnet i bakgrunnen 

 Forskning.no har økt lengden på artiklene sine gjennom serien, men innholdet har ikke blitt forbedret. Der innholdet mangler velger man å rope høyt samt være gjentakende og språklig retorisk på en måte Martin Kolberg kan lære av.

Metodikken er den samme som tidligere; det slås fast med høyt patos at ting er svart/hvitt og voldsomt kritikkverdig tidlig i teksten, når man da skal backe dette opp med fakta lengre ned (i en tekst som er så lang at journalisten håper de fleste har sluttet å lese på det tidspunktet) blir ting plutselig veldig tvetydig og wishy washy. Det er av Forskning.no begått mange presseetiske overtramp i denne serien. Det mest gjennomgående er imidlertid forholdet til Vær Varsom Plakaten punkt 4.4 "Sørg for at overskrifter, henvisninger, ingresser og inn- og utannonseringer ikke går lenger enn det er dekning for i stoffet." Her beveger ikke Forskning.no seg på kanten av stuypet, men befinner seg helt nederst i Grand Canyon.

 Et typisk eksempel på retorikken:

"Det viser seg at ingen egentlig hadde kontroll på den første statsfinansierte MDMA-studien. Ikke Forskningsrådet som til tross for flere advarsler likevel ga 3,5 millioner kroner til studien. Ikke Institutt for nevromedisin ved NTNU som var ansvarlig for kvaliteten og fullføringen av prosjektet. Ikke prosjektlederne. Ikke Psykologisk institutt der studentene som skulle jobbe med datainnsamlingen, var rekruttert fra. Og ikke Regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK), der slike studier skal meldes inn og godkjennes."

Nuvel. Utenfor settingen "politiske kamptaler" har denne typen retorikk lite for seg. Men journalisten kunne vel til en viss grad tilgis 1. mai talen sin om hun hadde hatt grunnlag i sitt eget materiale for å si at det manglet kontroll. Det har hun altså ikke. 

Som prosjektleder Are Holen selv aller nådigst får lov til å si langt nede i artikkelen "Jeg ser ikke at problemet i denne saken er manglende kontroll. Den siden av saken er blåst for mye opp."

Ikke så rart, for det eneste Forskning.no påviser er at studiet burde hatt en godkjenning (som ikke ville påvirket prosjektet, som kun var en formalitet og som med sikkerhet ville blitt gitt) fra Regional Etisk Komite (REK). Den nye helsepersonellloven var akkurat trått i kraft da studien ble gjennomført. Siden studien ikke involverte pasienter i Norge (det var en videogjennomgang av amerikanske pasienter) var det uklart om det overhode var nødvendig med en slik godkjenning. NTNUs prosjektleder kontaktet derfor REK og fikk beskjed om at det ikke var nødvendig. Som det ofte er med regelverksutvikling øker forståelsen gjennom praksis. Derfor uttaler sekretariatsleder Hilde Eikemo i REK at "Denne studien skulle vært søkt inn hos oss, slik jeg forstår det nå." Men, og det er poenget; ikke slik hun forsto det da. 

Videre avslører Forskning.no at man ikke gikk gjennom ledelsen på Psykologisk da man rekrutterte studenter til å delta i studien men i stedet lyste dette ut i studentmassen for å få søknader. Gratis tips til Forskning.no; her har dere grunnlag for å avsløre hver eneste studie med bruk av forskningsassistenter siden universitetet ble grunnlagt. Dette er ikke dokumentasjon på manglende kontroll fra noen, men rett og slett på at man har fulgt alminnelig praksis.

For å vise manglende kontroll tar også Forskning.no igjen opp at det ble gjort " en mindre metaanalyse på LSD og alkoholisme. Den ble publisert i Journal of Psychopharmacology og er altså resultatet av Forskningsrådets bevilgning på 3,5 millioner kroner." At dette skiftet av noe fokus skal underbygge totalt manglende kontroll blir litt svakt når vitenskapsdirektøren i Forskningsrådet svarer at "endringen ble forelagt fagkomiteen, som anbefalte at prosjektet skulle videreføres"

Resten av artikkelen er i hovedsak kommentarer til sitater fra en jente, Silje Sørbø, som var student tilknyttet prosjektet. Hun innleder med å presisere at "hun ikke ønsker å kritisere noen." Sammen med tre medstudenter satt Sørbø vinteren 2010 og kodet forsvarsmekanismer fra pasientopptakene på fritiden. Det var en betalt deltidsjobb som strakk seg over et halvt år. Sørbø uttrykker at hun er glad for at studentene satt i grupper og kunne snakke om det pasientene de kodet fortalte om. Hun forteller videre at hun kunne tenkt seg en debrief etter prosjektet som ikke ble noe av. Ifølge forskerne var det altså slik at flere av studentene flyttet ut av byen etter avsluttede studier og at det derfor ble praktisk vanskelig å samle til en debrief.

 

Altså For å understøtte den dramatiske overskriften "Ecstasy-studie uten kontroll" med tilhørende kampretorikk anfører altså Forskning.no:

1. Det foreligger ikke godkjennelse fra REK - en godkjennelse som det var uklart om var nødvendig, og som ikke ville påvirket prosjektet eller kontrollaktivitetene tilknyttet prosjektet på noen måte.

2. Studentene som skulle delta var i tråd med vanlig praksis rekruttert gjennom utlysning og ikke utplukking fra fakultetet sitt

3. Studiet gjennomgikk et fokusskifte,som ble godkjent av Forskningsrådets fagkomite

4. En debrief som ikke ble lovet og ikke var beskrevet i utlysningsteksten ble heller ikke gjennomført.

 

Hva var det Robyn sang igjen? 

 

Do it again.

Farlige MDMA

Når politiet i Bergen ikke bruker tiden sin på å henlegge drap som overdose eller barneselvmord tenker de en del på narkotika. Der resten av verden har beveget seg videre til en skadereduskjonstilnærming holder Bergenspolitiet fortsatt nullvisjonen høyt hevet. Dette får noen rare utslag. Bergenspolitiet jager svake grupper rundt og gir narkomane bøter på mange tusen kroner kun for bruk av rusmidlene sine - bøter det er god grunn til å tro at er ulovlige. Nå er jo dette med rettssikkerhet og lov og orden og slikt noe Bergenspolitiet generelt har et nokså frirettslig forhold til. Etter først lovstridig å ha bortvist folk fra FHN, fått knallhard kritikk for dette og så vært nødt til å innrømme at det var en feilvurdering så gjør de det igjen.

Oppryddingen i den omfattende ukulturen i Bergenspolitiet er et tema for politikerne. Det er imidlertid noe generelt nevrotisk med debatten i regnbyen. Nå i juni er dette fint illustrert ved pressedekningen av Bergensklinikkens rusrapport (Føre Var) for 2015 som kom nå i juni. Denne rapporten viser at det har vært en klar økning i bruken av MDMA på bekostning av andre rusmidler spesielt Amfetamin hvor tilgjengeligheten har gått ned i samme periode som MDMA-bruken har gått opp. på samme tid går bruken av Xanax og Valium ned. I media presenteres dette selvsagt som "rusforskerne frykter dødelige doser". I virkeligheten er dette meget gledelige nyheter. Ikke minst om vi går bak tallene og ser på hvorfor MDMA-bruken øker.

 

Risikoprofilen ved MDMA vs andre rusmidler

Enhver bruk av rusmidler bærer i seg risiko for skade. Så også med MDMA. MDMA er heldigvis et av de best studerte midlene som finnes. Vi kan derfor si ganske så mye om skadevirkninger både på lang og kort sikt ved MDMA-bruk. Jevnt over kan vi si at det knapt finnes et middel det er tryggere for mennesker å putte i seg om de holder seg til en relativt ansvarlig bruk. The Economist oppsummerte for noen år siden de ulike rusmidlenes skadevirkninger i en graf basert på forskning publisert i the Lancet.  


Ecstacy (som Economist valgte å kalle MDMA) hviler helt nederst på skadeskalaen. Nesten helt nede sammen med LSD og sopp (eller rettere sagt Psilocybin som er virkestoffet i magisk sopp). Enhver rusmiddelbevegelse nedover denne skalaen har en folkehelsegevinst. Når da Bergenserne flytter seg ned fra Amfetaminer og Benzodiazepener (Xanax / Valium) til MDMA er det et varsel om færre rusmiddelrelaterte skader i Bergen.

Om ungdommer i tillegg velger å redusere alkoholforbruket sitt fordi de velger å benytte MDMA som sosialt glidemiddel i stedet for øl (rapporten viser til at en Russebuss har kalt seg for Molly) er den eneste taperen på det Hansa bryggerier.I tillegg til å ha en betraktelig mildere risikoprofil for den enkelte bruker enn det alkohol har er MDMA til motsetning fra alkohol et utpreget prososialt middel. MDMA er et empathogen. Det ligger i stoffets virkemåte at brukerne blir minde agressive, bedre konfliktløsere og tar bedre vare på hverandre den tiden rusen pågår. Enhver som har stått i en taxikø 03:30 på en fredagskveld vet at alkohol ikke alltid har den effekten. Dette, og det at stoffets virkemåte også for de fleste rett og slett medfører impotens akkurat mens rusen pågår gjør at MDMA - i motsetning til alkohol - ikke er knyttet til voldtekt og annen vold mot kvinner. Heldigvis viser rapporten at økningen av bruk har skjedd mest hos unge menn. 

I risikobildet ligger også at MDMA ikke er avhengighetsskapende. Dette skyldes virkningsmåten. Det Britiske statlige Advisory Council on the Misuse of Drugs skriver i den største uavhengige gjennomgangen av MDMA og skadevirkninger som noensinne er gjort at:

" The relative lack of dependence liability probably reflects the significantly different pharmacology of MDMA to other stimulants; MDMA has more effect on brain serotonin and less effect on brain dopamine function. "

 

Absolutt risiko ved MDMA - virkemåte

Aller først hvordan funker egentlig MDMA?

Selv om noe er mindre farlig enn andre ting betyr det ikke at det ikke skal behandles med respekt. Også MDMA har sine potensielle skadevirkninger. For å forstå disse bør man forsøke å forstå hvordan stoffet virker og hvilken effekt denne virkemåten har på kroppen.

MDMA påvirker hjernen. Skummelt ikke sant? En liten hemmelighet før vi går videre; alt  du stapper i deg påvirker hjernen. Alkohol påvirker hjernen. Sjokolade påvirker hjernen. Meditasjon påvirker hjernen. Inni hjernen din sitter en haug med hjerneceller. De ser slik ut:



Hjernecellen består av en cellekropp som lagrer DNA og resten av det hjernecellen trenger for å gjøre jobben sin. Dendritter mottar kjemikalier fra andre celler og et axon som transporterer elektriske signaler fra cellekroppen til noen kontakter ytterst som vi kan kalle axonterminaler. Axonterminalene inneholder noen kjemikalier som vi kaller for nevrotransmittere. Disse kjemikaliene er beskjedsendere. Et av de kjemikaliene (altså nevrotransmitterne) er Serotonin. 

 


Når to hjerneceller snakker sammen sender den til venstre sine nevrotransmittere over til cellen til høyres dendritter (husker dem fra rett over?). MDMA får de cellene som sender ut nevrotransmitteren Serotonin til å sende ut en hel haug (alt de har om du tar skikkelig mye). 

Flesteparten av serotoninproduserende celler ligger i et område av hjernen vi kaller raphe nuclei. Dendrittene er her og cellekropen er her, men de har veldig lange axoner (eller ledninger om du vil) som kryper inn i alle andre deler av hjernen. De er faktisk så lange at omdu skulle strukket ut et serotoninaxon på bordet foran deg ville det kunne være like langt som foten din, men så tynt at du ikke ville være i stand til å se det.Grunnen til dette er at serotonin har en viktig rolle i å gi hjernen beskjed om hvordan den skal regulere humør, matinntak, søvn føle smerte og en hel masse annet.

MDMA får som nevnt serotonincellene dine til å sende ut en masse serotonin som ligger lagret i nevronene. Om du ser på de gule streken på illustrasjonen under ser du hvordan dette skjer. Serotonincellene i hjernestammen nederst har axontråder ut i hele hjernen og treffer alle andre områder når beskjedene skal gis.

Det er her det begynner å bli gøy for brukerne. På andre siden har dendrittene reseptorer som tar i mot serotonin. Det finnes reseptorer for mange forskjellige nevrotransmittere. Et serotoninmolkeyl passer fint inn i en serotoninreseptor, men vil ikke passe inn i en reseptor for feks dopamin (tenk at hjernen her spiller tetris). Når et serotoninmolekyl binder seg til en reseptor sender reseptoren kjemisk informasjon ned i dendritten til cellekroppen som basert på den informasjonen bestemmer seg for om den skal sende ut sin neurotransmitter ned sitt axon. Dette er måten hjernen din kommuniserer på hele tiden.

Humør og velvære påvirkes blandt annet av nivået av Serotoninbinding i reseptorene. Litt tabloid kan man si at mye serotonin i reseptorene betyr glad og fornøyd og lite betyr deppa.Positive hendelser i livet ditt (som å finne en kjæreste, vinne i Lotto eller se Brann tape i fotball) medfører økt frigjøring av serotonin med økt opptak i reseptorene. Når du tar MDMA kickstarter du den prosessen uten at du trenger å lever inn noen lottokupong. Etter en stund vil reseptoren slippe serotoninmolekylet. Axonet i den første cellen har da en gjenopptaksmekanisme i axonet og kan pushe molekylet tilbake for gjenbruk eller destruering gjennom såkalt monoamin oksidase (mange antidepressive virker på den måten at de demper dette gjenopptaket i håp om at serotoninmolkeylet skal binde seg til reseptoren igjen og øke happyfølelsen). 

Når du tar MDMA får du altså en real serotonindusj i hele hjernen. Dette medfører at du blir glad, får redusert appetitt, ser andre mennesker på en positiv måte, blir åpnere på hva du syns det er greit å snakke om (derfor brukes det i behandling av folk som har depresjon / har opplevd traumatiske ting i livet), får bedre evne til å verdsette sanseinntrykk etc. Opp til et dosepunkt blir du altså rett og slett en bedre versjon av deg selv. over et visst dosepunkt blir effektene så kraftige at du vil ha problemer med å fungere normalt. Alt er så flott og fint og  fantastisk at du blir overveldet av lykkefølelsen. Dette er basisen for at stoffet i sin tid fikk navnet Ecstacy - folk ble ekstatisk lykkelige.

 

So far so good - det finnes ingen gratis lunch; hva er baksiden av medaljen?

Serotoniner er ålreite chems. Det er kjekt å ha en del av dem tilgjengelig. Som jeg skrev over blir frigjorte serotoniner til slutt destruert av kroppen. Så; om du da tenker "slipp serotoninene fri det er vår" har du etterhvert ikke så mange igjen. Dette er en utfordring. Fra å ha vært oppe på den høye lykketind kan du havne ned i en dyp dal. Der alkoholhangover gir deg hodepine, og generell uggenhet er MDMA-hangover, eller comedown som brukerne pleier å kalle det, en tilstand av å føle seg litt melankolsk. Kari Bremnes beskriver det godt i Cohen på norsk når hun synger at "Aille går å føl sæ ganske ute som om hunden eller far'n va dø". Jo mer du tok og høyere opp du var (og slik forbrente mer serotonin) jo tøffere comedown får du. Kroppen bruker noe tid på å bygge opp igjen serotoninlagrene til normalt nivå. Dette gjør at det ikke er å anbefale å bruke MDMA (teksten er noe justert basert på bedre kunnskap - se fotnote nederst) hver helg flere ganger i uken. Effekten er såpass uttalt at brukerne regulerer dette selv. De færreste bruker MDMA noe særlig mer enn en gang i måneden. Brukere som har lest seg godt opp på effektene tar kosttilskudd som stimulerer kroppens serotoninproduksjon slik at man raskere kommmer opp på nivå. Dette gjelder spesielt kosttilskuddet 5-HTP som er et forstadium til serotonin. Også trening, bra kosthold, gode søvnvaner og forsiktighet med alkohol vil hjelpe. (Edit; se 3 under): Det må også presiseres at det ikke kan isoleres noe comedowneffekter å snakke om av normal enangsbruk (opptil 200 mg fordelt over en session). Når man opplever comedown etter en isolert MDMA-sesjon vil det som utgangspunkt skyldes at man 1)har tatt ekstremt høye doser og/eller 2) har drevet helgefesting kombinert med alkohol og lite søvn.

 

OK - det var hangover / comedown - men hva med mens det pågår. Jeg har hørt at man kan dø?

Ingen rusmidler er trygge. Det har vært rapportert om MDMA-relaterte dødsfall. Skal man hodle seg trygge for disse må vi vite hva de er. I media blir dette ofte presentert som overdoser. Det er tull tøys og forbasket dikting. Det finnes nesten ingen eksempler på overdoser av MDMA. Dødsfall relatert til Ecstacy faller i to grupper. Dødsfall reelatert til faktisk MDMA-bruk og dødsfall relatert til andre drugs folk har puttet i seg i den tro at det er MDMA. Vi tar det siste først.

Pass deg for farlige stoffer

Ecstacy kan være farlig. Du vet ikke hva du putter i deg og det finnes kyniske drittsekker der ute som stapper piller fulle med ting som ikke er MDMA, men som er lettere å smugle eller  billigere å produsere. Verst av disse er PMMA (ParaMetoksyAmfetamin). folk dør av PMMA. Forrige gang det var en runde med dette i Norge var i 2011. Da døde det 12 stykker. MDMA har en comeup etter ca 30 minutter.PMMA virker langt saktere (opptil 90 minutter før comeup). Folk tar dette, merker at de ikke får effekt, tar mer og går over i PMMA-overdose (stoffet er GIFTIG). Selv om det er en stund siden vi har hatt problemet i Norge er det ikke løst. Senest i mai i år døde 18 år gamle Ana Hick etter å ha tatt PMMA i Dublin.

Det er to måter du kan beskytte deg mot dette (ut over å holde deg unna rusmidler og begynne i Ten Sing kors). For det første bør du ikke si ja til piler på byen (no shit Sherlock). Det har vært et voldsomt fall i Europa av dårlig vare fordi mye av handelen har flyttet over til nettet. På nettbutikker hvor man kan handle får selgere reviews på varene sine og de mister kunder veldig fort om de selger dårlig vare. Ting som er kjøpt på nett av seriøse leverandører er stort sett trygt. UK Psychedelic Society har laget en guide for netthandel (Denne fremmer en side som heter Nucleus som er veldig populær i UK. Det finnes mange andre som feks Agora som etter sigende er mer populær i Norge) de som er interesserte kan bruke. Vær oppmerksom på at dette kjøpet fortsatt er ulovlig. Se ikke på dette som en oppfordring til å kjøpe eller bruke, kun som en henvisning til hvordan det kan gjøres tryggere om man først gjør det. 

Finn ut hva du har kjøpt

 OK. Du har da skaffet deg (i pulver, krystall eller pilleform) noe du tror er MDMA. Du hørte ikke på det jeg skrev over for han kule fyren på klubben sa at det var HELT rent. Så da er det vel bare å kjøre på? Nei. Du MÅ vite at det du får i deg ikke er skumle greier. Dette gjør du relativt enkelt ved å teste. På nett kan man kjøpe MDMA test kits. Dette er små flasker med kjemikalier som endrer farge når de utsettes for ulike drugs. Man skraper av en liten bit av pillen eller man  legger litt pulver/krystall et sted, så drypper man en liten dråpe fra flasken ned på stoffet. Er det det han kule fyren sa det var så blir det svart. Blir det ikke svart har du blitt lurt og det du har i hånda er potensielt farlig. På kontinentet hvor man har kommet lengre på skadereduksjon enn vi har her hjemme er det to slagord som brukes på festivaler og annet. Om du skal huske to ting fra dette blogginnlegget husk de to slagordene:

"Don't ingest it before you test it"

 og 

"If it doesn't turn black - give it back"

 

Uansett hvor trygt MDMA er som sådan handler du i et ulovlig marked. Du er utsatt for slusker og slasker som prøver å lure deg. Dette er ikke annerledes enn dem som prøver å kjøpe smuglersprit. Det er en risiko for å våkne opp blind dagen etterpå fordi fyren hadde fylt metanol på flaska.

 

Risiko ved ekte MDMA

Det har også vært sykehusinnleggelser (og faktisk et par dødsfall) ved ekte MDMA. Disse faller i følgende kategorier (merk at risikoen her er ekstremt lav, spesielt vannforgiftning er så sjeldent at det er på grensen til å kunne karakteriseres som urban legend. De fleste akuttmedisinere vil gå gjennom en hel karriere uten å se et eneste tilfelle av vannforgiftning, hverken med eller uten MDMA - se punkt fire under på svar på innspill):

a. Heteslag / dehydrering; heteslag er den vanligste helseproblemstillingen ved MDMA i festsetting. MDMA-bruken i seg er da kun en medvirkende årsak (MDMA kan øke kroppstemperatur opp til en grad og begrenser til en viss grad kroppens evne til temperaturregulering). Dette kombinert med veldig varme og tette danseområder hvor folk danser hele natten kan få vanskelige følger. Folk klapper sammen av hetelsag på konsert også uten MDma, men siden du fort vekk tar dette fordi du har lyst til å danse og slå deg litt løs må du være oppmerksom. Gå ut. Få luft. Ta pauser. Slapp av.   

b. Hjertesykdom; MDMA øker hjerterytmen og blodtrykket moderat. For mennesker som har påvist hjertesykdom kan dette være farlig. Selv i vanlige doser kan MDMA være fatalt for mennesker med forstørret hjerte. Går du på hjertemedisin hold deg unna MDMA. (Hold deg også unna alle andre rusmidler).

c. Vannforgiftning; yeah really. Mange har hørt om risikoen for dehydrering (som jo egentlig ikke er et resultat av MDMA, men av å ha danset hele natten og glemt å drikke) så de bøtter nedpå med vann. Vel, en av effektene av MDMA er at du ikke tisser så mye. Når du da drikker veldig mye kan kroppen rett og slett får for masse. Dette er en større risiko hos kvinner enn hos menn da østrogen spiller en klar rolle i fordelingen av vann i kroppen. Etterhvert som man har blitt mer klar over dette har DanceSafe som er den beste skadereduserende organisasjonen i verden endret sitt vannråd fra "remember to drink water" til "remember to drink water, but don?t drink too much water, and Gatorade or sports drinks with electrolytes are better".

 

Hva da med dosering? Hvor mye kan jeg ta?

Grunnen til at MDMA er i vekst som rusmiddel er blant annet at netthandel som beskrevet over drastisk har redusert risikoen for at det du får egentlig er et annet middel som er farlig. Det har imidelrtid også en annen effekt du må være oppmerksom på. Ikke bare utblanding med farlige stoffer har falt, men også utblanding med fyllstoff for å drøye stoffet har det blitt mindre av. MDMA som selges på nett holder nå regelmessig 84% renhet (som er det praktisk maksimale) og pillene som kjøpes inneholder nå mer MDMA per pille enn tidligere. Fra et helseperspektiv er dette strålende nyheter, men om du er langvarig bruker av MDMA må du være oppmerksom på dette. Effekten du tidligere trengte 180 milligram for å få fra din forrige leverandør kan nå komme på bare 100 milligram. Det er derfor lett å ta for mye frem tuil man har vent seg til den nye og bedre markedssituasjonen. I UK er det derfor i disse dager lansert en meget god kampanje som heter Crush-Dab-Wait. Hovedtakeaway: 1) Ha respekt for stoffet, ikke ta for mye og 2) vent minst 1-2 timer før du fyller på

 

Alt dette høres skummelt ut!

Sikkert. Ingenting er risikofritt. Men om du synes dette høres skummelt ut ville du virkelig ikke likt å lese artikkelen om alkohol. MDMA er nokså ufarlig om du bruker det fornuftig. (Aller først; ikke ta det i det hele tatt - det er jo ulovlig, men så om du velger å gjøre det:) Ikke ta for mye. Ikke ta for ofte. Pass på kroppen din mens du tar det. Pass på kroppen din mellom de gangene du tar det. Pass på vennene dine om de tar det. 

Og; ikke drikk alkohol. Det er farlig.

----------------------------------------------------------------------------------------------

EDIT: BRUKERINNSPILL

---------------------------------------------------------------------------------------------

Man behøver ikke gjøre mer enn å ta en titt rundt på en del av forumene hvor folk deler erfaringer for å se at MDMA-brukere har et ganske så realistisk og godt bilde av risikoprofilen ved egen bruk. Dette kan jo selvsagt skyldes (som noen studier peker på) at MDMA-brukere jevnt over har et høyere utdanningsnivå enn brukere av andre rusmidler. Som de konkluderer med i en studie fra Iran "Higher educational levels and higher ages in boys were related to higher substance use.".

Det er derfor ikke så rart at jeg har fått en del kunnskapsbaserte innspill til teksten fra MDMA-brukere. Noen av dem gjør at jeg må gjøre noen justeringer i teksten, noen av dem svarer jeg bare på under. 

Første innspill: Du burde nevne at det også er noen legemidler / kosttilskudd som ikke går bra sammen med MDMA slik som SSRI og MAOI midler.

Åpenbart en riktig kommentar. Kun utelatt av plasshensyn. Det korte svaret er at SSRI-baserte legemidler (lykkepiller som feks Prozac) vil redusere selve MDMA opplevelsen. Dette litt på samme måten som Prozac flater ut alt annet. (På siden: Seriøst, ikke bruk Prozac. Livet ditt ble lagd for at du skulle kunne føle både dybder og daler. Er det stort sett daler så deal med grunnen til det; ikke bli en Zombie.). Når det gjelder MAOI-preparater som Nardil og Marplan (det samme gjelder for dem forøvrig, slutt med dem - de er farlige, de sløver deg ned, de er avhengighetsskapende og de reduserer livskvaliteten din) er det korte svaret mer alvorlig; disse er en kotraindikasjon. De virker på en slik måte at de forhindrer den nedbrytingen av Serotonin jeg beskrev i virkemåten over. Man risikerer derfor å få for mye Serotonin i hjernen, noe som i ekstreme tilfeller kan være farlig. (Smak på den; om du spiser disse spiser du altså piller som gjør det farlig å være glad!). (kun svart her - ikke endret teksten)

 

Andre innspill: Savner at du klargjør at det ikke er gjort noen studier som viser effekten av DMA på svært unge tenåringer. Man kan derfor ikke si at MDMA er ufarlig for dem.

Herved gjort. Det finnes ikke (av naturlige årsaker) studier som viser at MDMA er ufarlig også for mindreårige. Det kan man derfor ikke si. Virkemåten gjør at det har formodningen mot seg at det er skadelig, men du har kun en hjerne så ikke test dette ut. Hjernen til unge tenåringer er fortsatt i utvikling, og man kan ikke si med 100% sikkerhet hvordan eksterne stimuli vil virke. Så; er du under 18, hodle deg hjemme og spill rollespill. Forhåpentligvis klarer du da å lure din religiøse tante til å tro at du har blitt satanist eller noe slikt, så kan du ta ut ungdomsopprøret ditt på den måten i stedet. (kun svart her - ikke endret teksten)

 

Tredje innspill: Teksten er nok OK, men det etterlatte inntrykket er at du overdriver Serotonindepletion etter kun litt bruk (se vedlagte studier)

Jeg skriver litt tabloid og maler derfor med nokså bred penn. Det er åpenbart at en runde med Serotoninbruk medfører et kroppslig behov for å bygge opp lagrene igjen. Det er likevel slik at vi alle har en ganske god buffer. Når man har testet 125 milligram MDMA (en nokså voksen dose) med påfyll på 50-75 milligram litt senere  tatt på morgenen har man ikke sett "comedown blues" etc dagen etterpå. Mange ganger faktisk motsatt. Man får ikke nedtur, men lever veldig godt på den positive opplevelsen man har hatt slik at brukere snakker om "afterglow" i stedet for "comedown". Tøff comedown er assosiert med at man bringer seg ned til et nivå av serotonin som ligger under det kroppen liker å ha. Det krever at man enten går berserk med dosen om vi snakker en gang (det er igjen vanskelig å måle - da de som går berserk ofte gjør det på natt i helg, kombinert med andre rusmidler og lite søvn slik at det blir vanskelig å isolere comedown fra bare dagen derpå) eller at man har så hyppig bruk (flere ganger i uken) at man forbruker mer per kveld enn kroppen klarer å bygge opp i løpet av tiden mellom bruk. Det må jo også presiseres med det at det da bare er å ta et par ukers pause. (jeg ser at den opprinnelige teksten er litt alarmistisk så jeg har lagt inn en demping).

Fjerde innspill: Dehydrering og vannforgifting er anekdotiske eksempler, man kan ikke knytte dette direkte til MDMA

Dette er et korrekt innspill. For det første har folk flere ganger i forbindelse med konserter blitt innlagt eller dødd av både dehydrering/heteslag og vannforgifting helt uten at det har vært fnugg av rusmidler til stede. En ekstremt varm konsert eller storfest er mer enn tilstrekkelig. For det andre har det i de uønskede hendelsene som har skjedd vært vanskelig å isolere ut MDMA som noen årsaksfaktor fordi alle de andre faktorene har vært tilstede (varmt, crowded, hele natten etc etc). Vil derfor presisere at jeg ikke sier at MDMA medfører økt risiko for dehydrering eller vannforgiftning, kun at vi ikke kan utelukke at det gjør det. Da blir det et skadereduseringsspørsmål hva rådet er. Er rådet potensielt skadelig skal man unngå å gi det om forbindelsen mellom rusmiddelet og den negative effekten er så svak som det den er her. Her er imidlertid rådet "husk å drikk vann, men ikke for mye". Dette rådet er lurt uansett MDMA eller ikke om du er på fest (det er jo egentlig lurt også på dagen når du er på jobb). Det er derfor - slik jeg ser det - innafor å fortsette å gi dette rådet i MDMA-sammenheng. Andre vil kanskje mene at det er med på å gi MDMA et ufortjent dårlig rykte (og kan jo kanskje ha rett i det). Velger likevel å opprettholde rådet. (Har ikke endret teksten over, men lagt inne en referanse til at man bør supplere med teksten på dette punktet).

 

Intet nytt under solen

Jeg har tidligere skrevet et par ord om kampanjejournalistikken til Forskning.no. Det er det flere som har gjort. Dagbladets Aksel Sterri har en nokså knusende gjennomgang av dekningen i sin artikkel Mislykket attentat på LSD forskere.  Sterri oppsummerer sakens kjerne ganske godt når han skriver:

"Men ser vi nærmere på bevisene som ligger til grunn for anklagene som er rettet mot Johansen og Krebs, er det snarere journalistene, Bruusgaard og NTNU som har grunn til å skamme seg. Angrepet på forskerparet likner på et mislykket attentat, som belyser større forskningspolitiske problemstillinger enn denne saken alene."

Sterri peker deretter på de virkelige alvorlige tingene som har kommet frem i saken - verst av dem alle at lederen for forskningsetisk komité både tar til orde for politisk forhåndssensur av forskning, men ikke minst at han allerede på forhånd konkluderer i en sak han senere skal ha ansvaret for å saksbehandle. Begge deler burde for dekningen være mye større saker enn saken om Krebs/Johansen isolert.

Sterris innlegg falt redaktøren i Forskning.no tungt for brystet. Hun gjorde det derfor klart på Twitter at mye av det Sterri og en eller annen blogg  (med blogg antar jeg hun mente denne) skrev ikke stemte:

Heldigvis for oss alle gjorde hun det også klart at det skulle komme et svar.

 

Svaret skulle altså både vise at det var "my feil" her og i Sterris kommentar samt dokumenter det de hadde skrevet. Øyensynlig fordi Dagbladet ville ha innlegget tryket også på papir tok det et par dager før det bebudede svaret kom. Og det var jo massivt. Massivt underveldende. Siden det åpenbart både var vanskelig å dokumentere påstandene og det heller ikke var mulig å ta Sterri i faktafeil velger redaktøren å gjøre to ting.

1) Gjenta påstandene fra Forskning.no i forkortet form. Denne forkortingen medfører at påstandene kommer tydeligere frem. Der man i de opprinnelige artikkelen brukte "Kari Jaquesson metoden" med å liksom bare stille spørmål konkluderes det nå med bred penn. Et talende eksempel er dette: I den opprinnelige artikkelen skriver de at det "kan virke som tilknytningen til Harvard var heller tynn". I Dagbladet-kronikken har dette nå blitt til at "Det veide tungt at prosjektet skulle ha faglig samarbeid med Harvard University i USA. Dette samarbeidet skjedde ikke." Det har altså nå ikke vært noe samarbeid med Harvard overhodet. Noe som jo stiller det at Forskning.no selv navngir John Halpern som den samarbeidet skjedde med og til og med siterer ham i en av sine artikler i et snodig lys. Om hun ikke har gjort det før i dekningen (noe hun nok har) bikker redaktøren i alle fall over i det klart injurierende her. Det er umulig å se for seg at denne saken ikke skal få et rettslig etterspill for forskning.no.

2) Angripe Sterri på det eneste han ikke kan føre sannhetsbevis for; hans subjektive vurdering av at Krebs/Johansens forskningsfelt skal ha hatt en innvirkning på dekningen. Det er klokt av redaktører å forsøke å holde fokus på det fremfor de etterprøvbare deler av saken. Ingen kan si at den tidligere forkvinnen i kvinnefronten har en politisk agenda når hun selv sier at hun ikke har det. 

Det hun derimot ikke klarer er å gå i rette med Sterris fakta. Som hun med brask og bram karakteriserte som "lite solide":



Etter å ha blitt pushet litt på Twitter fra flere hold innser øyensynlig selv redaktøren at det hun har skrevet ikke egentlig peker på noe som helst som faktisk var galt i det Sterri skriver.



Etter noen timer med redigering kom da et lengre innlegg på trykk hos Forskning.no selv. Det har dessverre også kun form av å gjenta det Forskning.no allerede har skrevet. Det er heller ikke fra den lange teksten mulig å forstå hva redaktøren mener Sterri har skrevet som er feil (bortsett fra at hun bedyrer at hun ikke har en politisk agenda). Det nærmeste hun kommer er å anklage ham for å ha "slukt med hud og hår påstandene i tilsvaret og på en anonym blogg, det er ikke god kildekritikk". Påstandene i tilsvaret kan ikke jeg ta ansvar for. Når det gjelder "påstandene" på denne anonyme bloggen deler de seg i to a)etterprøvbare referanser til offentlig tilgjengelige kilder hvor jeg har lenket. For disse er det revnende likegyldig om leser kenner min identitet da primærkilden ligger der; b) mine subjektive vurderinger av disse åpne kilder. Her kan leseren fint danne seg sine egne synspunkter. Det jeg som anonym ikke kan gjøre er å bruke min journalistiske troverdighet (for jeg har ingen) til å si "jeg har kilder på at slik og sånn - trust me". Det gjør jeg heller ikke. Det finnes slik sett ingen "påstander" på denne bloggen. Kun "fakta" og "synspunkter".

Når vi så går inn i rettferdiggjøringen Nina Kristiansen forsøker seg på fortsetter hun det Forskning.no har gjort i hele denne saken. Drar kildene så langt at hennes konklusjon ikke står.

La oss ta en rask gjennomgang. Kristiansen skriver at "forskning.no har pekt på følgende kritikkverdige forhold": 

"En tidligere forsker ved NTNU, Pål-Ørjan Johansen, har i helsedebatter og intervjuer i mediene uberettiget brukt sin gamle tittel, i 2,5 år etter at han sluttet der. Hans ektefelle, Teri Krebs, har i en kortere periode gjort det samme."

Dette er korrekt og kan også ha vært klønete i deres samfunnsdebattantrolle. Det har imidlertid ingenting med deres forskning å gjøre, er i tråd med langvarig praksis hos NTNU hvor forskere omtaler seg med tilknytning også etter at de har gått ut der hvor de snakker om forskning de gjorde ved NTNU, og i dette konkrete tilfellet understøttet av NTNU selv som har omtalt dem som forskere over en lengre periode. Det som har forandret seg her synes ikke å være noe annet enn at prodekan Bjørn Gustaffson ved det medisinske fakultet har rykket opp til å fungere som dekan. Han har åpenbart et annet syn på praksis enn sine forgjengere.

"Ekteparet fikk 3,5 millioner i forskningsmidler av Norges forskningsråd i 2008, for å undersøke om ecstacystoffet MDMA kan hjelpe personer med posttraumatisk stresslidelse. Det veide tungt at prosjektet skulle ha faglig samarbeid med Harvard University i USA. Dette samarbeidet skjedde ikke."

Her slås det altså fast at samarbeidet ikke skjedde. I den opprinnelige artikkelen var problemet at deres "kontaktperson på Harvard, professor John Halpern" hadde "nære bånd til MAPS" (MAPS var organisasjonen som gjorde primærstudien og som eide underlagsmaterialet) og at "  verken Halpern eller andre Harvard-forskere har vært medforfattere på noen av Krebs og Johansens publikasjoner." Det er et ganske langt stykke fra å påpeke at samarbeidet ikke har båret frukter til å slå fast at det aldri har funnet sted.Ennå mer spesielt blir det når Halpern faktisk har svart Forskning.no i en epost hvor han skriver "Obviously, these visiting fellows did not complete that project". Man trenger ikke doktorgrad i tekstanalyse for å lese ut fra denne mailen at  han anerkjenner de to som "these visiting fellows" (samarbeidet har funnet sted) som har hatt et konkret prosjekt ("that project") som dessverre ikke ble fullført "did not complete". Basert på materialet Forskning.no selv har lagt frem fremstår redaktørens bastante konklusjon som fri diktning.

"Studien de fikk penger til, ble aldri publisert, til tross for sterk anbefaling om å gjøre det fra deres prosjektleder. "

Igjen trekker Forskning.no kildene sine in absurdum. Det prosjektlederen faktisk sier er "Jeg mente det ville være av interesse å publisere, men motivasjonen hos forskerne var ikke til stede." (Forklaringen på dette fra forskerne er som det har vært dokumentert flere ganger at AV-kvaliteten på materialet ikke var godt nok.). Forskning.no gjør det de kan for å presse ut en uttalelse og presser på om det ikke var forskningsetisk ille å ikke publisere. Det eneste sitatet de får om prosjektløederens syn på det er "[J]eg har ikke lyst til å uttale meg om det. Jeg kunne jo ikke tvinge dem. Dessuten er det ikke lett å få publisert resultater som ikke viser noen effekt." Ordene "sterk anbefaling" har ikke grunnlag i det faktiske materiale saken bygger på.

"Forskningsrådet fikk meget sterke advarsler om prosjektet fra NTNU før og underveis, prosjektlederen skrev til Forskningsrådet i : ?I dette tilfellet opplever jeg at mine samarbeidspartnere har ført meg bak lyset og vist manglende vilje til å fremskaffe den dokumentasjonen jeg mener jeg trenger for å vite at prosjektet gjennomføres på et lovlig vis.?

Det er ikke korrekt at "NTNU" advarte kraftig.Det Forskning.no har avdekket er at Krebs/Johansen lå i konflikt med sin tidligere prosjektleder tidlig i studiefasen. Det ble da gjort et bytte av prosjektleder. Den nye prosjektlederen har ikke advart mot prosjektet, men har tvert i mot ført det i havn på vanlig måte. I forbindelse med konflikten har da Forskningsrådet valgt å videreføre prosjektet selv om de har vært klar over at den forrige prosjektlederen lagde noe støy. Jeg holder meg kun til åpne kilder så jeg kan ikke si noe om hvorfor. Men det er ikke umulig å tenke seg at Forskningsrådet satt på bakgrunnsinformasjon om brevskriverens beveggrunner. Forskningsrådet synes også å ha tatt innvendingene noenlunde med ro. Avdelingsdirektør Hilde Jerkø beskriver det greit i sin epost i selve saken "Prosjektet har vært underlagt faglig vurdering og saksbehandling i henhold til praksis. Det ble gjennomført et prosjektlederskifte for dette prosjektet omtrent ett år etter oppstart. I den forbindelse ble prosjektet evaluert på nytt av fagkomiteen og besluttet videreført med ny prosjektleder og med noen krav knyttet til videreføringen. Vi mener med bakgrunn i dette at saken har vært håndtert tilfredsstillende."

Slik fortsetter det. Det er ingen nye påstander i utlegningen. Det er ingen påvisning av faktiske feil i kritikken. Det er kun gjentagelse av allerede tilbakeviste påstander.

Bedre lykke neste gang.

Skal vi prøve å være kunnskapsbaserte?

Narkotika og narkotikapolitikk er vanskelige emner å skrive om. Beveger man seg inn på området risikerer man å bli idiotforklart som Niels Christie ble i sin tid, man utsettes for kraftige angrep på sin faglige integritet som Pål-Ørjan Johansen og Teri Krebs nylig opplevde eller man utsettes for regelrett forfølgelse fra politiet som Stortingsrepresentant Erik Skutle. Politiet har faktisk gått så langt som å i sin "Strategi for bekjempelse av narkotikakriminalitet i perioden 2011 - 2015" å slå fast at:

" Politiet bør være oppmerksomme på debatter og opptreden som er egnet til å skape sosial aksept for narkotikakriminalitet, for eksempel legalisering av cannabis."

I et slikt debattklima er det ikke rart at diskusjonen reelt har kommet kort i Norge. Det er synd, for internasjonalt er det nå et klart skifte på vei i håndteringen av narkotika og andre bevissthetsendrende substanser.

I USA har nå 23 delstater legalisert Cannabis til medisinske formål. I tillegg har 16 delstater tillatt bruk av CBD oljer. Fire delstater - Alaska, Colorado, Oregon og Washington - har legalisert Cannabis fullt ut og behandler det som alkohol. I 2016 kommer California, Maine, Massachusets og Nevada til å ha folkeavstemminger om å gjøre det samme. I den amerikanske kongressen er det nå tverrpolitisk støtte for å stoppe Drug Enforcement Agency fra å blande seg inn i statlig lovgivning på området. Uansett hvem som velges som president i 2016 er Cannabis for alle praktiske formål legalisert i USA ved utløpet av hans eller hennes første presidentperiode. USAs kursendring på narkotikaområdet begrenser seg ikke til Cannabis. Når nå flere og flere land i Latin-Amerika tenker nytt velger USA å stå helt på sidelinjen.  Da Colombia i forrige måned valgte å stoppe sprayingen av Coca-plantasjer - et grep som for kun få år siden ville skapt en krise i relasjonen mellom landene velger William R. Brownfield, den Amerikanske Stassekretæren med ansvar for kampen mot ulovlig narkotika og internasjonal organisert kriminalitet å svare slik:

"?I believe we?re at a transition point right now, [...] We are effectively in the middle of this discussion,[...] we should be talking about considering and where appropriate adopting moderate and reasonable reforms to international drug control policy.?

Dette synspunktet - "i believe we are at a transition point now" finner man igjen overalt i den internasjonale debatt. I 2016 kommer FN til å ha en spesialsesjon i Generalforsamlingen hvor målsettingen er å få FNs 193 medlemsland til å tenke nytt om narkotikapolitikk. Sesjonen skulle egentlig vært holdt i 2019, men i 2012 ba Guatemala, Mexico og Colombia om en internasjonal konferanse om reform av narkotikapolitikken. Basert på dette fikk Mexico med seg 95 andre land på å fremskynde spesialsesjonen. Internasjonal konsensus er at det haster med å justere politikken. Da FNs generalforsamling ga konferansen mandat ble det gjort klart at den skulle forberedes sammen med ikke-statlige organisasjoner og ta opp i seg både staters rett til å treffe sine egne politiske avgjørelser på temaet og menneskerettighetsaspektene ved håndhevelsen. Dette følges opp av FNs narkotikakommisjon som aktivt søker ut liberale stemmer i forberedelsene. Et godt eksempel er spesialsesjonen 12 februar hvor de inviterte talerne var  H.E. Mr. Jorge Sampaio, Portugals tidligere president, og Professor Michel Kazatchkine, fra Global Commission on Drug Policy. Deres første powerpointslide ser slik ut: 
- Drug policies must be based on solid empirical and scientific evidence
- Drug polices must be based on human rights and public health principles
- Development and implementation of drug polices should be a global shared responsibility, but must take into consideration local realities
- Drug policies must be pursued in a comprehensive manner, involving all the stakeholders
- Break the taboo: the war on drugs has failed
- Replace criminalization and punishment with the offer of health and treatment
- Encourage experimentation of legal regulation of drugs

Om vi ser til Europa handler debatten her (ja bortsett fra i Norge da) mer om en bevegelse mot avkriminalisering og og flytting av fokus fra straff til behandling. Det er naturlig at debatten er mer avdempet på vårt kontinent. Vi har ikke blitt omgjort til en krigssone på grunn av narkotikakrigen slik deler av Latin-Amerika har. Det europeiske senter for overvåking av narkotika og narkotikaavhengighet (EMCDDA) er et av EUs desentraliserte byråer og er den sentrale kilden for og selve autoriteten når det gjelder narkotikarelaterte spørsmål i Europa. I over 20 år har EMCDDA samlet inn, analysert og formidlet vitenskapelig holdbar informasjon om narkotika og narkotikaavhengighet og konsekvensene av dette og gitt et evidensbasert bilde av narkotikasituasjonen på europeisk plan. De har nylig offentliggjort den 20. årlige analysen av narkotikasituasjonen i Europa i form av Europeisk narkotikarapport 2015. Som en følge av EØS-avtalen finansierer jo Norge det meste av det EU driver med. Så også EMCDDA. Rapporten finnes derfor også på norsk.

Leser man 2015 rapporten grundig er det umulig å ikke sitte igjen med inntrykket av at Europeisk narkotikapolitikk har feilet, den har feilet mest i Nord-Europa og den har krasjet totalt i Skandinavia og til en viss grad Baltikum (som har fulgt den Skandinaviske politikken). Det første vi kan merke oss er at den norske narkotikapolitikken dreper. Og den dreper mange:

"Gjennomsnittlig dødelighet som følge av overdoser i Europa i 2013 er estimert til 16 dødsfall pr. million innbyggere i aldersgruppen 15?64 år. [...] Dødelighetstall på over 40 dødsfall pr. million ble rapportert av syv land, og de høyeste tallene ble rapportert av Estland (127 pr. million), Norge (70 pr. million) og Sverige (70 pr. million)"

La oss oversette dette. I Norge dør 70 personer per år av overdose per år i snitt i aldersgruppen 15-64. Med våre innbyggere i det aldersspennet vil det si 232 overdosedødsfall per år. Om vi hadde vært på gjennomsnittet av EU ville vi hatt ca 50 dødsfall. 195 mennesker for mye dør altså årlig av overdose sammenlignet med gjennomsnittet. Men det blir verre. Som vi ser er vi og våre naboland ekstremtilfeller. Vi dreper flest med vår politikk og trekker derfor snittet opp. Om vi i stedet sammenligner oss med de som er har skadeforebygging og ikke straff som sin tilnærming blir det dystert for oss. I Portugal som har avkriminalisert all bruk av narkotika er antallet døde tre - 3 -. Tre er en statistisk blipp. Ingen dør i Portugal. Alle våre overdosedøde døde unødvendig og på grunn av politikk.

Washington Post har laget en ganske bra grafikk av tabellen og jeg låner den her. Se hvor vi står og hvor våre naboland står. Skandinavia er skrekklandene. 




Ser man videre gjennom rapporten er ikke bildet noe særlig penere, hverken for forbudspolitikken generelt eller Norge spesielt.

Forbudspollitikken gir sterkere og farligere narkotika

Rapporten påpeker at "Årlig rapporteres rundt en million narkotikabeslag i Europa. De fleste av disse gjelder små mengder narkotika som beslaglegges hos brukere" En million slike beslag er et svært høyt tall. Når da rapporten skal (side 20) trekke frem land som beslaglegger mye påpekes ikke overraskende Spania (transport fra Marokko kommer inn dit) og Storbritannia som de to hovedland.Deretter trekkes det frem at  "men også Belgia, Tyskland, Italia og de fire nordiske landene rapporterte om betydelige beslagstall." Belgia er et viktig transittland midt i Europa, Italia er sammen med Spania inngangsport for smugling fra Nord-Europa. Tyskland er Europas største marked. Vi er et sluttbrukerland. Cannabis importeres til Norge for å konsumeres i Norge. Når vi bokser langt over vår vektklasse i antallet beslag betyr det at vi i stor stil beslaglegger små kvanta hos rekreasjonelle brukere.

 Når man slår dette sammen med at bruken jevnt over er i vekst og at "Indekserte trender for cannabisrelaterte narkotikalovbrudd i EU viser [...] en sterk økning i perioden 2006?2013" blir effekten forutsigbart nok. Incentiver virker. Som rapporten påpeker responderer markedet ved å få opp kraftigheten / intensiteten på produktene samt å produsere syntetiske materialer. Dette er rasjonelt både for brukerne og smuglerne. Når du må gjemme ting vil du gjerne at de skal ta minst mulig plass. Effekten er slående:

 "Nye syntetiske cannabinoid-produkter som har dukket opp den senere tid, har tilført cannabismarkedet en ny dimensjon. Mer enn 130 ulike syntetiske cannabinoider er påvist i de senere år. De fleste av disse stoffene ser ut til å være produsert i Kina. Kjemikaliene sendes i pulverformtil Europa, for så å blandes med plantemateriale" (side 21)

og

"Analyser av indekserte trender fra de landene som det finnes sammenhengende data fra, viser en kraftig økning i styrkegrad (innholdet av tetrahydrocannabinol, THC) "i både marihuana og hasj fra 2006 til 2013."

Skadevirkningene av rekreasjonell Cannabis-bruk er relativt moderate. De nye stoffer som nå skyller inn som en respons på forbudsregimet er tildels meget skadelige. Det har vært rapportert flere dødsfall de siste par årene. Til sammenligning har det ikke vært dokumentert et eneste dødsfall fra Cannabis internasjonalt noensinne. Også i Norge har syntetisk cannabis skapt problemer. Som beskrevet av Strand mfl. i Tidsskrift for Norsk legeforening er problemene relatert til at stoffene "varierer i potens, renhetsgrad og når det gjelder hvilke stoffer og antall stoffer som er tilsatt. Dette gir risiko for utilsiktet overdose."  Dødsfall og psykoser relatert til - potensielt svært skadelig - syntetisk cannabis er en direkte konsekvens av den militante politikken mot ekte - og i liten grad skadelig - vare.

Det samme ser vi på andre substanser. MDMA er ikke skadelig ved vanlig bruk. Den største gjennomgangen som er gjort av MDMA internasjonalt ble gjort av det britiske Advisory Council on the Misuse of Drugs - et offentlig organ hjemlet i den britiske Misuse of Drugs act fra 1971. Etter å ha gått systematisk og vitenskapelig gjennom all forskning om skadevirkninger var konklusjonen tydelig og komiteens leder uttalte offentlig at det å ta MDMA ikke er farligere en å ri på en hest. Siden politikerne ikke likte rapporten fikk kommisjonens leder sparken og vitenskapsfolkene i komiteen trakk seg i protest mot det. Senest i mai døde en Irsk jente etter å ha tatt det hun trodde var MDMA på fest, men som viste seg å være PMMA. Et farlig stoff som tar mindre plass og derfor er lettere å smugle. 

 

 Det hjelper ikke - folk bruker det uansett

Man kan kanskje argumentere for at en så hard politikk, selv med alle dødsfall og kriminalitet den medfører vil kunne forsvares om den virker. Problemet er bare at det gjør den ikke. De land som roer ned forbudslinjen rapporterer også om synkende bruk. Rapporten er tydelig: "Befolkningsundersøkelser i Tyskland, Spania og Storbritannia rapporterer om synkende eller stabile prevalensnivåer for cannabis det siste tiåret. (side 40)" Alle de nordiske landene rapporterer om økt bruk. For Norge slås det fast at "I tillegg rapporterer Norge om en økning til rekordhøye 12 % i sin seneste undersøkelse". Rapporten har et godt kart over Europa som viser at Norge slett ikke lykkes. Vi er helt oppe på det nest høyeste nivået i Cannabis-bruk.



Portugal med sin fulle avkriminalisering ligger langt under vår bruk. Spania som nå tar en mer rolig tilnærming enn oss faller. Vi øker.

Narkotikadebatten i Norge synes å være delt mellom dem som fortsatt roper Nancy Reagan aktige "Just say no" besvergelser, alternativister i hempskjorte som lett kan beskyldes for å være ute etter å legitimere egen rusbruk og en del som er genuint bekymret for de negative helseeffektene rusmisbrukerne påføres av narkotikapolitikken og ønsker å tale brukernes sak. Det rusmiddelpolitiske går videre enn disse perspektivene og dreier seg om fundamentale forhold rundt vår samfunnsorganisering. Jeg håper flere tar seg tid til å lese gjennom denne rapporten slik at vi kan sørge for at diskusjonen skjer så kunnskapsbasert som overhodet mulig.

 

NTNUs historieforfalsking

Jeg skrev i går om Forskning.nos merkverdige kampanjejournalistikk. Et av de vesentlige poengene synes å være at forskerne ha jukset ved å påberope seg en tilknytning til NTNU som ikke har vært der. Jeg påpekte da at det jo er noe snodig siden NTNU selv jo har fremhevet forskerne som NTNU-forskere i pressemeldinger og annet.

NTNU arbeider nå hardt for å distansere seg fra forskerne. I Universitetsavisa sier Dekan Bjørn Gustafsson tydelig at:

"- Teri Krebs har aldri vært ansatt som forsker på NTNU, sier fungerende dekan Bjørn Gustafsson ved Det medisinske fakultet ved NTNU.

- Er man ikke forsker om man driver med forskning i en stipendiatstilling?

- Nei. Da er du i utdanning for å bli forsker, sier Gustafsson."

NTNU forsøker også å trekke en linje i sanden i 2011 og si at de ikke står bak noe Johansen har drevet med etter dette. Gustafsson sier det slik:

"- Det de driver med er ikke noe NTNU står bak. Johansen har ikke vært tilknyttet DMF siden 2011."

NTNUs problem er selvsagt at deres egne arkiver viser at de frem til Gustafsson syntes de ble for kontroversielle og lenge etter 2011 har trykket dem begge til sitt bryst. I sine pressemeldinger har de begge to konsekvent blitt omtalt som forskere og deres funn har blitt sendt ut i verden som "Forskning ved NTNU".

Det forsøker NTNU nå å gjøre noe med gjennom å forfalske sitt eget arkiv. NTNUs problem er bare at Internett husker.

På NTNUs nettside ligger det ute pressemeldinger hvor arbeidet til forskerne trekkes frem. I disse pressemeldingene presiseres hvilket forhold Krebs/Johansen har til NTNU.

I pressemelding fra 19. august 2013 står det nå med min understreking (aksessert 4. juni 2015 09:03):

"PhD Teri Krebs and clinical psychologist Pål-Ørjan Johansen, former employee at the Department of Neuroscience, used data from a US national health survey to see what association there was, if any, between psychedelic drug use and mental health problems."

Slik så imidlertid ikke teksten ut før NTNU bestemte seg for å si offentlig at Krebs/Johansen benyttet seg av NTNU-navnet uten at NTNU var enige i det. Om vi går på nett og trekker frem den samme pressemeldingen på den samme nettsiden slik den så ut 31.1.2015 står det en annen tekst:

"Researcher Teri Krebs and clinical psychologist Pål-Ørjan Johansen, from the Norwegian University of Science and Technology's (NTNU) Department of Neuroscience, used data from a US national health survey to see what association there was, if any, between psychedelic drug use and mental health problems."

NTNU har altså i løpet av de siste par dagene retroaktivt fjernet Johansens tilknytning til NTNU. Historieforfalskning er jo spesielt i seg selv. Når sakens kjerne er om de har brukt NTNU-navnet i forståelse med NTNU eller ikke er dette en skandale. 

Det er gjennomgående.

I den norske versjonen av pressemeldingen er teksten nå (aksessert 4. juni 2015 09:15):

"Stipendiat Teri Krebs ved Institutt for nevromedisin og klinisk psykolog Pål-Ørjan Johansen, tidligere ansatt ved samme institutt, har analysert data fra en amerikansk, nasjonal undersøkelse om rusmidler og helse."

Den samme pressemeldingen slik den lød for noen dager siden (10.02.2015) har imidlertid denne teksten:

"Stipendiat Teri Krebs og klinisk psykolog Pål-Ørjan Johansen, begge ved Institutt for nevromedisin, NTNU, har analysert data fra en amerikansk, nasjonal undersøkelse om rusmidler og helse." 

I den opprinnelige pressemeldingen er det lagt ved lenke til tidligere arbeid og både Krebs (ikke overraskende) og Johansen oppgis det kontaktinformasjon på som inkluderer en fungerende ntnu.no adresse:

"Kontakt:

Pål-Ørjan Johansen: pal.johansen@ntnu.no, tlf: 922 93 108

Teri S Krebs: krebs@ntnu.no 934 89 848

 Les om tidligere forskning av forfatterne om temaet "LSD behandler alkoholisme": www.ntnu.edu/news/2012-news/lsd"

I den versjon som nå ligger på nett er både lenken til tidligere forskning og alle spor av at det fra NTNUs side i 2013 ble oppgitt kontaktinformasjon på begge som forbeholdsløst fremstilte dem (også Johansen) som NTNU-forskere sporløst forsvunnet.

Fortsatt står det i pressemeldingen fra 2012 at Johansen er "currently affiliated" med NTNU selv om de nå i det offentlige rom hevder å ikke ha hatt noe med ham å gjøre siden 2011. Det rakk de åpenbart ikke endre i går. Når de gjør det er internettets hukommelse kjekk å ha.

 

Forskning.nos moralske kollaps

Det har åpenbart lenge plaget redaktøren i Forskning.no at forskningsjournalistikken ikke er mer kritisk og undersøkende. I sin leder  12 februar slår hun fast at "mediene mangler det kritiske blikket". Det har hun sikkert rett i. Det er synd både for henne selv og bladet hun er redaktør for at hennes første forsøk på kritisk journalistikk skulle ende med voldsomt presseetisk overtramp. Neste gang bør hun kanskje vurdere å overlate den kritiske journalistikken til noen som kan det.

I en serie med artikler (her, her, herher og sist her) har Forskning.no forsøkt å kaste et kritisk lys på forskningen til Pål_ørjan Johansen og Teri Krebs. Et stykke gjennom arbeidet må de ha skjønt at de ikke hadde så mye å gå på. I mangel av substans har bladet i stedet henfalt til insinuasjoner, beviselig feilaktige påstander, overfortolking av sitater og "jeg bare spør jeg" utsagn i beste Kari Jaquesson stil.

Hovedpoengene til Forskning.no synes å være at forskerne ikke er forskere, at de har løyet om institusjonstilhørigheten sin og at de bare publiserer det som passer dem basert på deres politiske synspunkter. Ut fra det materiale Forskning.no har bragt frem stemmer ingen av delene.

Det er litt vanskelig å navigere i beskyldningene, da Forskning.nos metode er å si ting halvt ut og la det henge i luften at her er det juks ute og går. La oss likevel forsøke å navigere i deres landskap.

Ingen effekt - publiserer ikke

Den første beskyldningen synes å være at forskerparet ikke har publisert resultatet av den studien de samarbeidet med forskningsrådet om fordi de ikke likte utfallet av studien. Studien handlet om hvorvidt MDMA kan redusere det psykologiske forsvaret hos behandlingsresistente pasienter med PTSD. Forskning.no slår med bred penn fast i sin overskrift "Ingen effekt - publiserer ikke." for den alminnelige leser vil dette leses som at man gjennom forskningen fant at MDMA ikke hadde effekt og at man derfor valgte å ikke publisere.  Forskning.no beskriver det selv slik:

"Hypotesen var at MDMA ville gjøre pasienten tryggere og gjøre det lettere å åpne seg for den følelsesmessige læringen som trengs for å bli bedre.

Slik gikk det ikke. "

Til støtte for dette trekker bladet frem en epost fra professor John Halpern ved Harvard som skriver at "Obviously these visiting fellows did not complete that project." Å ikke fullføre et prosjekt er noe helt annet enn å konkludere på et nivå og så unnlate å publisere disse konklusjonene. Årsaken til at det ikke var mulig å konkludere gjemmer seg godt nede i artikkelen. Studien de to skulle gjennomføre baserte seg på gjennomgang av et video og lydmateriale innsamlet fra et MDMA-forsøk gjort med 19 forsøkspersoner i USA. Ut fra dette skulle man fortolke forsøkspersonenes emosjonelle respons i selve behandlingssituasjonen. Dette audiovisuelle materialet holdt for lav kvalitet og en slik meningsfull fortolkning var ikke mulig.

Siden Forskning.no på forhånd har bestemt seg for at resultatene ikke ble publisert fordi konklusjonen ikke støttet bruk av MDMA ved behandling av PTSD velger man å presentere dette i en journalistisk kontekst hvor begrunnelsen fremstår som noe man har diktet opp for å kunne ha et svar når Forskning.no ringer:

"Da vi først spurte Pål-Ørjan Johansen om hvorfor det ikke ble publisert noe fra selve MDMA-studien, benektet han at resultatene var negative og at det ikke ble publisert på studien. Han viser til at andre studier ekteparet har publisert, om andre temaer rundt LSD og MDMA som han mener også faller inn under prosjektet. Han viser også til at det amerikanske forskerparet Mithoefer har gjort studier som viser at MDMA virker. 

Men etter gjentatte spørsmål om hvor det ble av ekteparets egen MDMA-studie, får vi etter noen dager svar: Lyden på det amerikanske datamaterialet var for dårlig."

Etter noen dager kom de altså på dette svaret siden de ikke hadde noe bedre å komme opp med. Eller, vent nå litt. Litt lengre ned i artikkelen kommer det plutselig frem at prosjektlederen for forskningsprosjektet "forteller at han godtok ekteparets vurderinger av funnene og skrev en rund formulering i sluttrapporten om at hypotesen ikke ble bekreftet." Sluttrapporten er fra 2012. Det at den audiovisuelle kvaliteten på materialet ikke var bra nok til å kunne trekke de nødvendige konklusjoner var altså ikke noe nytt forskerne kom opp med "etter noen dager". Det har vært en tydelig premiss siden senest 2012. Muligens lengre. Denne måten å skrive på er betegnende for hvordan Forskning.no har tilnærmet seg hele vinklingen. Det er liten eller ingen grunn til å tvile på at det tar et par dager fra Forskning.no ringer til de får en begrunnelse for hvorfor det ikke har vært publisering. Spesielt siden det tydelig fremgår av artikkelen at det de først har spurt om er hvorfor de ikke har publisert de "negative" resultatene og Johansen på dette har besvart benektende på at resultatene har vært negative. Noe de da - om man legger prosjektlederens forklaring til grunn - heller ikke har vært.

Mistenkeliggjøringen kommer i et ekstra spesielt lys når Forskning.no etterhvert følger opp med en annen vinkling (forskerpartets konflikt med sin første prosjektleder - en konflikt som medførte bytte av prosjektleder og at Forskningsrådet vedtok å fortsette studien) et par dager senere og "plutselig" er klar over at Forskningsrådet allerede i 2009 ble gjort klar over at lydkvalitet på opptakene var en risiko ved prosjektet. Da Forskningsrådet valgte å fortsette var det altså med kunnskap om at lydkvaliteten kunne bli et problem.

Men: Kan det være at forskerne lyver? At MDMA egentlig ikke har noen effekt ved PTSD og at det hele er en dekkhistorie de har holdt fast på siden 2012. Det er selvsagt mulig, men det er svært lite trolig. Hvorfor det? Jo fordi akkurat denne MDMA studien har vært forsket på av flere forskjellige med ulike tilnærminger.  

Mithoefer mfl. skriver i 2011 i journal of Psychopharmacology at (Forskning.no har ikke klart å finne og lenke til denne - selv om Johansen/Krebs referer til den i teksten. De har i stedet lenket til en annen studie av samme forfattere om samme emne.):

"The primary outcome measure was the ClinicianAdministered PTSD Scale, administered at baseline, 4 days after each experimental session, and 2 months after the second session. Neurocognitivetesting, blood pressure, and temperature monitoring were performed. After 2-month follow-up, placebo subjects were offered the option to re-enroll in the experimental procedure with open-label MDMA. Decrease in Clinician-Administered PTSD Scale scores from baseline was significantly greater for the group that received MDMA than for the placebo group at all three time points after baseline. The rate of clinical response was 10/12 (83%) in the active treatment group versus 2/8 (25%) in the placebo group. There were no drug-related serious adverse events, adverse neurocognitive effects or clinically significant blood pressure increases. MDMA-assisted psychotherapy can be administered to posttraumatic stress disorder patients without evidence of harm, and it may be useful in patients refractory to other treatments."

Dette er en meget sterk konklusjon hva gjelder resultatet av studien. Urelatert til Krebs/Johansens forskning er det verdt å merke seg at en oppføgingsstudie fra de samme konkluderte med at effektene holdt seg også etter flere år og at en studie som fulgte en tilsvarende gruppe i Sveits også rapporterte om signifikant bedring av selvrapportert tilstand.

Dette beviser på ingen måte at resultatene fra Krebs/Johansens studie ville vært positive om datagrunnlaget hadde vært sterkt nok. Men det at alle andre har fått positive resultater når de har vurdert det samme materialet gjør i alle fall at det kan være lurt å holde litt tilbake før man med bred penn konkluderer med at de ikke publiserte fordi de -som Forskning.no skriver - fant "ingen effekt" når de selv har en annen historie som de har hatt i over tre år.

Har de misbrukt NTNU-tilknytning?

Redaktør Nina Kristiansen treffer selv spikeren på hodet når hun skriver:

" akademia er grensene ofte flytende på slutten av et engasjement eller stipendperiode. Lønna stopper, men forskeren eller stipendiaten er ikke ferdige med jobben de skal gjøre. For forskning er ikke ferdig før den er publisert i et vitenskapelig tidsskrift.

Derfor er det ikke helt uvanlig at den tidligere ansatte får lov til å bruke sin gamle tittel ved publisering.

Men det finnes grenser for hvor lenge du titulere deg med en jobb du ikke lenger får lønn fra."

Teri Krebs var PhD-studerende ved NTNU frem til nyttår 2014 Alt hun har publisert har hun publisert i sammenheng med denne forskerposisjonen. Engasjementet løp ut da hun (som så mange andre PhD-studerende) har kombinert doktorgradsarbeidet med et par barnefødsler og neo annet arbeid. Hun er i dialog med NTNU om forlengning av doktorgradsperioden da svangerskapspermisjonene gir grunnlag for dette. Forskning.no publiserte hennes kronikk 1. april. Det tre måneder etter at PhD-perioden løp ut og i en situasjon hvor hun er i dialog med NTNU om forlengelse basert på svangerskapsforsinkelse av PhD-arbeidet. Det er godt mulig at Forskning.no mener at tre måneder overstiger grensene "for hvor lenge du kan titulere deg" med en slik tilknytning. Det mener åpenbart ikke NTNU. I alle fall ikke før det deres stipendiater skriver om blir kontroversielt. Pål-Ørjan Johansens tilknytnign til NTNU gikk ut i 2011. Likevel sender NTNU selv ut pressemelding 9. mars 2012, tre kvart år etter at hans tilknytning gikk ut hvor de skriver at:

"Now Teri Krebs and Pål-Ørjan Johansen, researchers at the Norwegian University of Science and Technology (NTNU), have taken a closer look at these experiments. Their results are being published in the Journal of Psychopharmacology."

NTNU konkluderer så pressemeldingen med å trykke Johansen til sitt bryst ved å slå fast at

"Krebs and Johansen are currently affiliated with the Department of Neuroscience at NTNU."

Hva skyldes så denne endringen i holdning til når man er "currently affiliated" og ikke? Kan det ha sammenheng med at forskerne i mellomtiden har blitt kontroversielle i offentligheten og NTNU ikke ønsker å assosieres med dem lengre? Ved å hoppe rett på NTNUs narrativ og ikke problematisere det hopper Forskning.no bukk over en utmerket anledning til å drive institusjonskritisk journalistikk. Jeg skal ikke legge meg på Forskning.nos insinuasjonsnivå og antyde at serviliteten kan skyldes at NTNU er en av Forskning.nos grunnleggere og største finansieringskilder. Her får leserne tenke selv.

 

Forholdet til forskningsrådet

Der Forskning.nos artikkel virkelig tar skrittet fra saksprosa til skjønnlitteratur er i omtalen av forskningsrådet. Her har journalisten åpenbart ikke fått det hun håpet på, men valgt å skrive det hun ville skrive uansett. Under den slående overskriften "Misbruk av forskningsrådets troverdighet" står det ...ingenting. I avsnittet over siteres Dag Bruusgaard på at han mener Forskningsrådet burde reagert mot en endring av forskningsfokus. Så kommer det:

"Det har ikke Forskningsrådet gjort. De har hele veien godkjent endringene i prosjektet, vel og merke frem til og med metastudien. De er derfor forsiktige med å kritisere ekteparet."

Med andre ord; alle endringer som er gjort frem til og med metastudien er godkjente. I tillegg har altså da Krebs/Johansen i perioden publisert to andre artikler som begge er basert på populasjonsstudier. Siden disse ble skrevet i prosjektperioden har Krebs/Johansen kreditert forskningsrådet. Dette gjør ifølge Forskning.no at Hilde Jerkø i Forskningsrådet "reagerer". Det er imidlertid ikke spesielt mye reaksjon å spore i det faktiske sitatet:

" Populasjonsstudiene er ikke en del av prosjektets opprinnelige eller justerte mål og er derved ikke en del av bevilgningen fra Forskningsrådet, sier Jerkø"

Javel ja. I stedet for reaksjon kan man vel også si at Jerkø kommer med en helt uomstridt og i realiteten ganske så selvsagt saksopplysning. Litt som Harvards John Halpern som tidligere i teksten kunne informere Forskning.no om at en ikke publisert tekst "obviously" ikke var ferdig.

Når Hilde Jerkø i Forskningsrådet endelig får anledning til å besvare litt mer utfyllende er det ikke mye "reagerer" å spore da heller:

"Prosjektet har vært underlagt faglig vurdering og saksbehandling i henhold til praksis. Det ble gjennomført et prosjektlederskifte for dette prosjektet omtrent ett år etter oppstart. I den forbindelse ble prosjektet evaluert på nytt av fagkomiteen og besluttet videreført med ny prosjektleder og med noen krav knyttet til videreføringen. Vi mener med bakgrunn i dette at saken har vært håndtert tilfredsstillende fra Forskningsrådets side."

Et avsnitt uten fnugg av kritikk fra Forskningsrådet med en tittel som fastslår "misbruk" med bred pensel kunne man jo forventet fra Finansavisen. Fra Forskning.no er det ikke bare skuffende. Det er åpenbart injurierende og sannsynligvis straffbart.

 

MAPS - Du skal dømmes på hvem dine venner er

Forskning.no bruker så veldig mye plass på en marginal støtte paret har fått fra den amerikanske organisasjonen Multidisciplinary Association for Psychedelic Studies (MAPS) som er de som gjennomførte det opprinnelige MDMA-forsøket og var i besittelse av kildematerialet. MAPS ga altså Johansen/Krebs en engangsstøtte på 9 000 USD til prosjektakvisisjon. Noe som med dagens dollarkurs er i underkant av 70 000 kroner. Dette ble ikke kreditert i artikler etter at det hadde gått to år. Samtidig som Forskning.no sterkt problematiserer at forskerparet førte opp kreditering til forskningsrådet for en stor støtte på 3.5 millioner på to artikler som ble muliggjort av bevilgningen selv om de ikke var omfattet av den problematiserer da altså Forskning.no like sterkt at de ikke krediterte en minimal bevilgning på ca 2% av det samme beløpet på artikler som ikke var omfattet av scope for støtten. Det er godt mulig at Forskning.no kan argumentere for en av de to kritikklinjene. Å forstå hvordan begge kan fremføres av samme organ i samme artikkel er noe i nærheten av umulig. Iflge Forskning.no finnes det da altså ingen korrekt måte å kreditere på.

Alt er kritikkverdig om Forskning.no vil ta deg.

 

Bring de skyldige inn

Midt oppe i korstoget sitt snubler Forskning.no over noe som faktisk er alvorlig og som har potensielt store konsekvenser for den trygghet samfunnet kan føle til forskning og forskningsetikk i Norge. Dag Bruusgaard, leder i Den nasjonale etikkomité for medisin og helsefag er en rettssikkerhetsrisiko for alle forskere og uegnet i sin stilling. 

Det er vanskelig - om ikke umulig - å finne tilsvarende eksempler på forhåndsdømming fra en komitéleder som siden skal behandle en sak omhandlende enkeltpersoner i sin egen komité. 

Først fastslår Bruusgaard at 

"NEM har et overordnet ansvar for å holde et kritisk øye med det som foregår, så dette er en sak vi vil følge opp"

So far so good. Og så kommer det på løpende bånd.

Først en tydeliggjøring av konklusjonen sånn før saken i det hele tatt ligger på nemndas bord:

"Denne saken inneholder klare brudd på forskningsetiske prinsipper, sier Bruusgaard"

Deretter en tydeliggjøring av at lederen for vår nemnd om forskningsetikk mener at forskeres private politiske synspunkter skal være et kriterium ved tildeling av midler fra forskningsrådet:

"Jeg syns det er merkelig at Forskningsrådet kan gi så mye penger til en gruppe som på forhånd har vært ute offentlig og markert at de jobber for å legalisere disse stoffene. Har ikke NFR vært klar over det? spør Bruusgaard."

Hvilke andre politiske synspunkter er det etikkeksperten mener skal gjøre forskere uegnede til å motta støtte til sine faglige prosjekter? Kan han nevne noen land hvor slike politiske filtre er etablert? Er det land vi liker å sammenligne oss med?

 

Heksejakt i bruddstykker

Det er ikke stort igjen av svartmalingen fra bladet når man leser alle artiklene samlet, legger dem ved siden av hverandre og krysskjører informasjonen. Forskning.nos metode har vært å angripe hvert punkt løsrevet. På den ene siden er det galt å kreditere. På den andre siden er det galt å ikke gjøre det. Det er galt å kalle seg forsker tre måneder etter at PhD-stipendiatet går ut, men det gjør ikke noe at institusjonen gjør det samme med en helt annen tidsplan. 

Til sammen blir det vanskelig å se eksakt hva de to er anklaget for, men det etterlatte inntrykket for alle som ikke har LSD-debatt på Forskning.no som sin primærinteresse blir at det er noe muffens her. Ingen røyk uten ild. Slik ødelegger man liv og karrierer.

 

Det er grunn til å anta at denne saken kommer til å få et etterspill, både i PFU og rettslig. Dagbladet ble for ikke lenge siden dømt i en sak angående en ambulansesjåfør. I den saken gjorde Høyesterett følgende klart:

"Den foreliggende saken gjelder grove beskyldninger [...]. Dette skjerper kravet til det faktiske grunnlaget disse bygger på. For at avisens fremstilling skal være vernet av ytringsfriheten, må journalisten ha handlet «in good faith in order to provide accurate and reliable information in accordance with the ethics of journalism»"

Når Høyesterett konkluderer med at Dagbladet ikke har agert med god og ansvarlig journalistikk skriver de blant annet:

"Beskyldningene, som ble gjentatt flere ganger, sto ikke i forhold til de feilene som ble begått, [...] avisen handlet ikke i aktsom god tro når den i sine kommentarer og leder ikke tok noen form for forbehold om riktigheten av de anklagene som ble fremsatt."

Her har forskning.no på meget tynt grunnlag brukt uforbeholdne store ord. Johansen og Krebs skal ha "misbrukt", "trikset" og "lurt". De skal ha "latt være å publisere resultater" og så videre. Når man bruker så store ord må man knne føre sannhetsbevis for dem. Det skal det bli spennende å se Forskning.no forsøke over de neste månedene.

 

Les mer i arkivet » September 2015 » August 2015 » Juli 2015
hits